Flash fiction challenge: A world without guns

This flash fiction challenge i found at Chuck Wendigs blog.  With the increased amount of public shootings and the new Utøya movie on the steps, i felt i had to write this. It is not written in my mother language, witch will be obvious:) and it was created in a hurry. But i still hope you find some enjoyment in it:


Northern European dome,

64 degrees north,

City of Trondheim, Norway.

Arne Heller’s house,  year 2092:

‘Grandpa! Grandpa! Where are you?’ Erik, 9 years old –  second generation dome citizen –  was excited to stay the weekend at his Grandpas house.

‘Hey Erik, I was just in the cellar, getting some potatoes for the…” Arne, Erik’s Grandpa – Last generation open air citizen –  stopped dead in his tracks when he saw Erik, holding his history HPD – Holographic Projector Device –  and three inches above, hovering in the air, a holographic picture of an AK 47 Kalashnikov rifle.

‘Look what I found, what’s this Grandpa?’ Erik had found Grandpas HPD when he was playing hide and seek with T.R.O.N.D, his toy robot. He had found it in probably the most common hide and seek place in history, the closet.

Last week Arne had talked with Erik’s parents about history lessons for Erik, and they had argued, loudly, for the better part of an hour. Erik’s parents didn’t think he was  mature enough to learn the rather grim history of the world domes, and had instructed him to hide all HPD’s with historical data.

Erik had found the HPD in Arnes closet, before dinner, on the very first day. Well-hidden, well-hidden indeed, Arne cursed himself.

Arne knew there was no turning back now, and he was already dreading Sunday’s confrontation when Erik’s parents came to pick him up.

Erik, now right in front of Arne, the Kalashnikov pointing right at his stomach, making aforementioned tightening up.

‘Come here and sit with me Erik’ Arne sat down in his well-worn brown IKEA recliner, Erik climbing to his lap, still holding the history HPD with the Kalashnikov, now pointing directly between Arne’s eyes.

Arne took the device, turned it off, and through it away.

‘But..’ Erik started..

Arne interrupted him ‘I will tell you about this gun, and why the history of guns is important Erik, but if you find it scary at any time you tell me ok?  Arne looked at Erik who just sat there with big bulging, waiting eyes.

‘Guns?’ Erik said, curious

‘Yes guns, the reason for the way we live.‘ Arne said and Erik adjusted his position on his lap, ready to learn.

Ready to learn the embarrassing story of men and guns Arne thought.

‘It all started hundreds of years ago when man invented gunpowder. Gunpowder was an explosive’ Arne stopped, he could see on  Erik expression that he didn’t understand, he continued ‘ Explosives is a material that says bang and can destroy things, or move things, ok?’ Erik nodded ‘ Explosives changed history for good. Before explosives, wars was fought with spears, bows and swords, but with explosives they could use small amount of explosives, also called gunpowder in guns, like the one from the HPD, are you still following?’

‘I think so’ Eric said, not quite sure if he did.

Arne continued ‘Gunpowder, was used in guns to make projectiles, small objects made of heavy metal like lead and iron, fly very fast and hurt people. Often killing people’ Arne looked at Erik, who still sat with keen eyes, but he didn’t seem too scared ‘Well, the holographic picture you showed me before, that’s a gun called Kalashnikv, and in fact is one of the most famous guns in history. People have an unhealthy fascination for guns you see, and in the late 20’s and early 21’s century the gun control gradually went out of hand’

‘Gun control? What’s that Grandpa?’ Erik said

‘It was regulated, you know that word?’ Erik shook his head,  Arne explained ‘In many countries you could not own a gun if you didn’t need it for a very special purpose, hunting for example, or in the military. But in other countries, everyone could buy it..’

Arne took a sip of his, now lukewarm coffee, before he continued. ‘Have you heard about the domes of America?’

‘Yes in school I think. This is where movies come from, right?’ Erik said

‘Yes, that’s right Erik. You are paying attention in school I see, good!’ Arne smiled and he could see that Erik was proud ‘ You see America, like Europe where we live, is divided into many different domes, you haven’t learned about that in school have you?

Erik shook his head again.

‘Because of guns..’ Arne paused, this was the part that could be hard for a nine year old kid to process, but it wascrucial for understanding of the domes. He continued ‘They lost all control in USA before the domes. Everyone owned guns, very dangerous guns, and the y walked around with it all the time. There was shootings at shopping malls, cinemas, schools and other places where people gathered.’He looked at Erik, who still had his natural color, so he decided to continue ‘ well, because of the increased amount of public shootings everyone got guns to defend themselves. This again resulted in so much shooting that the government couldn’t control it anymore, the police was helpless. People was shooting each other for petty arguments like neighbor conflicts and fender benders.’

Arne paused, he had not talked with anyone about this in a long time, and saying it out loud made it even harder. He continued ‘Well, the amount of people that got hurt or killed got out of hand, thousands every day’

Erik said nothing, his expression had changed and he nodded quietly.

‘This resulted in large scale emigrations to Europe from USA, but unfortunately they took their guns with them. And in the span of just a decade the shootings in Europe started to climb upwards to US levels.’

Arne took another sip of the now cold coffee before he continued ‘The UN, United Nations, recognized this as a man-made pandemic and tried to ban guns, but the amount of guns already on the market, and peoples new addiction to guns, made this ban ineffective’

Arne waited while Erik went to the bathroom, he felt ok; the kid was tough enough to handle the truth. Arne wasn’t so worried for the confrontation with Erik’s parents now.

Erik climbed back into his lap and Arne continued ‘Some scientist made an alternative inert atmosphere. this atmosphere is what we are breathing in right now, and it is a mixture of different gases that is healthy for people and where guns don’t work. The air has so low oxygen levels that nothing can ignite, make the explosive say bang. Norway was the first nation to build a dome, we built it over Oslo, the capital, and filled it with this inert gas. This had multiple positive effects; no more combustive engines, no fires, no explosions, a drastic reduction in registered cancer cases, but off course most importantly, no more guns. The amount of people killed dropped 90 percent and other countries followed. This is the story of domes, and why we live in them Erik, and the role guns played in that story.’

Erik looked at his Grandpa, sitting completely still on his lap, not sure if he understood.

Arne still remembered the feeling of going outdoor proper, not outdome in stale air. He remembered the time when people watched over each other, and he remembered the feeling of rain, snow and weather on the skin..

‘But Grandpa, Why?’ Erik interrupted Arne’s nostalgic trip

‘Why what son?’

‘Why did people hurt each other with guns?’

‘That my dear grandson, is a question I cannot answer. But luckily there are no guns in the domes, and we can walk outdoor safe, right?.’

Erik accepted the answer and jumped of the lap, went to T.R.O.N.D and started playing hide and seek again.

Arne remembered, a tear rolling down his chin.



Da Julenissen gråt, en liten julehistorie

Hei og God Jul!

Jeg hadde bestemt meg for å ikke skrive noe i desember etter en intens november, men planer er til for å brytes.

En dag jeg gikk fra jobb møtte jeg en person med stort hvitt skjegg ,en skitten nisselue, blå boblejakke og  dongeribukse. Han gikk rundt og kikket i søppeldunkene og holdt, delvis skjult, en åpnet ølboks i hånden. Dette inspirerte meg og med alt for kort tid til rådighet har jeg skrevet en liten julehistorie.

Jeg håper dere liker historien, og ikke minst håper jeg dere tar vare på dere selv i julen.

Da Julenissen gråt

Kom igjen mage!

Jeg løsner beltet og knepper opp den øverste knappen i buksa for å gi magen litt mer spillerom. Blikket er festet på de to gjenværende ribbeplatene med sprø svor som Lena traff blink med i år; ikke skal jeg være den som lar en perfekt ribbe gå til spille. Kun to små plater igjen før jeg kan kapitulere i sofaen mens jeg venter på at maten synker og gir rom for riskremfinalen.

«Forsiktig nå Jens, du vet du får vondt i magen» Lena sitter i sin Rudolfgenser og smiler og ler, penere enn noensinne.

«App app app, denne skal til pers, jeg skal overvinne denne ribba!» Jeg tar en ny bit av ribbesvoret og merker den møter motstand i halsen, men ikke verre enn at jeg løser det med litt julebrus.

«Pappa, kan jeg gå fra?» Før jeg rekker å svare er Sigurd halvveis over stuegulvet på vei mot juletreet og pakkene. Den lille røde tøy-dusken som skal etterligne Rudolfs nese på genseren spretter opp og ned; 8 år i romjula, det er toppen av lykke. Jeg minnes følelsen jeg selv hadde som 8 åring i romjul.

«Jeg stikker på rommet » sier Linn, familiens eneste medlem uten Rudolfgenser fordi den ser «helt dust ut»  subber opp trappen til rommet sitt.

Bare jeg og Lena sitter igjen ved spisestuebordet og jeg lager ordene jeg elsker deg med munnen. Hun smiler og sender over et smellkyss.


Etter en alt for kort halvtime i sofaen tar jeg opp telefonen og holder den mot øret. Jeg sørger for at Sigurd hører meg.

«Ja, det er Jens, mm… HÆ!? ok, jeg kommer ned nå!» Sigurd snur seg fra Legoen og ser på meg, mission accomplished!

«Det var NOKAS, alarmen har gått i butikken. Jeg må ned og låse opp for vekterne. Jeg skal skyndte meg tilbake»

«Men hva med pakkene og Julenissen» Sigurd ser på meg med store forventningsfulle øyne; fulle av forhåpninger og lengsel etter å løsrive gavene fra gavepapiret.

«Hvis han kommer får du hilse fra meg, jeg skal kjappe meg tilbake, ok?»



Jeg synes denne delen er kjip. Jeg vil heller være hjemme med familien min fremfor å juge på meg en alarm og kjøre ned til senteret for å forvandle meg til julenissen. Men Sigurds forventninger er soleklare, så nisse må det bli.

«Jeg må stikker på jobben en tur Linn, kommer snart tilbake» Jeg lener meg over rekkverket og roper opp til Linn, usikker på om hun i det hele tatt hører meg.

Lena kommer og gir meg et kyss og en klem og jeg kjenner nesen til Rudolf stikke ubehagelig inn i min stappfulle mage.

«Har du alt du trenger» hvisker hun inn i øret mitt

«Ja» sier jeg og håper da inderlig det. Jeg kjenner angsten komme snikende, hvorfor måtte hun spørre?

Jeg går til garasjen, setter meg i bilen og kjører de 5 minuttene det tar ned til senteret der jeg har gjemt striesekken med gaver og nissedrakt. Jeg har gledet meg i flere uker til å se ansiktene deres når de pakker opp gavene.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor mange  sjåfører med hvitt skjegg og rød drakt jeg møter på den korte turen ned til senteret. Det smiles og hilses, en god-stemning i trafikken som kun er forbeholdt julaften.

Jeg tar sjansen på å parkere på handikap plassen som er rett foran butikken min da jeg regner med at parkeringsvaktene sitter å tvinger i seg julematen nå. Eller?


Akkurat i det jeg tar i butikkdøren hører jeg et hest «God Jul» bak meg.

Med hjertet i halsen snur jeg meg rundt og halvveis forventer å se en pistolmunning med en finlandshette i bakgrunnen. Jeg ser ingen. Har jeg begynt å høre syner også nå da? Jeg senker blikket i det jeg  snur meg tilbake mot døren og ser at Geir-Tommy med bindestrek, en lokal uteligger og alkoholiker sitter på sin faste plass foran senteret.

Han presenterer seg alltid med Geir-Tommy med bindestrek, antageligvis for å forsikre seg om at begge navnene benyttes, noe som også har smittet over på folkemunne.

Jeg lurer på å spørre hvorfor han sitter her på julekvelden når senteret er stengt før jeg kommer på at dette er mer enn bare en tigge plass. Det er hjemmet hans. Jeg ser også at han har pyntet seg for anledningen med en skitten rød nisselue på hodet, en mørkeblå boblejakke, noen kraftige vinter sko og en møkkete dongeribukse. Godt tullet rundt halsen, bak hans store hvite skjegg, ser jeg et av de oransje skjerfene til Kirkens bymisjon.

«God Jul ja» sier jeg, snur meg tilbake til døren og begynner å taste inn koden. Jeg åpner opp døren men stopper halvveis. Jeg vet ikke hvorfor jeg stopper, det er nesten som om noen, eller noe, tar over kroppen min. Jeg er den typen som ser en annen vei eller later som om jeg er opptatt med telefonen når jeg går forbi tiggere på gata.

Jeg snur meg tilbake mot Geir-Tommy med bindestrek.

«Du Geir-Tommy?»


Med en gang jeg har ringt på døren hører jeg skrittene til Sigurd og jeg gleder meg til å se uttrykket hans.

«Pappa?..hva?… hvor..? Har du sett Julenissen?»

«Hva? er du ikke fornøyd med å se faren din lenger nå da, er jeg liksom ikke like bra som nissen?» Jeg smiler og rufser til håret hans i det jeg går inn.

«Joda, men har du sett nissen eller?»

«Nei,  jeg så ingen nisse» lyver jeg og setter meg i sofaen ved siden av Lena som kikker på meg med et gravende blikk.

«glemte du noe?» hvisker hun og jeg rister på hodet mens jeg smiler lurt uten å utdype, til hennes uutgrunnelige irritasjon.

Jeg hører tenåringssubbing i trappen før ansiktet til Linn runder hjørnet.

«Skjer’a? har nissen vært her?» hun kikker på meg og slår ut med hendene. Jeg antar det fremdeles er et snev av spenning og forventning bak den harde tenårings fasaden.

«nope! null nisse»


Jeg kikker på klokka og ser at det har gått 5 minutter siden jeg kom inn. Jeg avtalte med Geir-Tommy med bindestrek at han skulle komme etter 5 minutter…Først da går det opp for meg at jeg har satt igjen en tigger i bilen med nøkkelen i tenninga og med en striesekk i fanget med verdier for over 12 000 kroner?

Jeg merker at pannen begynner å lekke kraftig, og Lena, som selvfølgelig får med seg alt, ikke engang angsten kan jeg ha for meg selv, lener seg mot meg

«Går det bra?» hvisker hun bekymret

«Jaja går bra» sier jeg, men panikken tar overhånd og jeg reiser meg og begynner på hurtig gange i ekte Trond Nymark stil. I det jeg skal til å ta i dør klinka ringer det på og jeg tar en 180 graders sving inn på soverommet akkurat i det Sigurd kommer driftende på sokkelesten rundt dørkarmen,kun centimeter unna at han tar med seg juletreet.

Sigurd åpner døren og fra soverommet ser jeg Geir-Tommy stå med overdreven knekk i ryggen, ny nisselue som er litt mindre skitten enn den han hadde på seg tidligere, drakten min som han har stappet en pute under og sitt naturlige skjegg. Jeg er overrasket over hvor bra nisse han er.

«ho Ho HO!»

Julenissen og Sigurd kommer hånd i hånd inn i stuen og jeg tar frem en spisestuestol som jeg setter ved siden av juletreet. I det han setter seg ned kjenner jeg dunsten av fyll og Lena som står på andre siden har tydeligvis kjent det samme for hun sender meg et «hva fa…Jens?» blikk.

Jeg smiler, nikker og håper inderlig hun spiller med.


Geir-Tommy med bindestrek overgår alle mine forventninger som julenisse og jeg merker jeg er stolt over denne uteliggeren jeg ikke kjenner annet enn navnet til.

Sigurd, Linn og Lena blir mildt sagt overrasket når de åpner hver sin Ipad, akkurat den reaksjonen jeg ønsket. Lena gikk fra å være skeptisk til den alkoholiserte nissen til begeistret over sin nye Ipad og jeg kan endelig slappe av. Jeg er glad for at jeg tok sjansen med Geir-Tommy.

«Pappa, kan jeg sitte på fanget til nissen?» Sigurd drar meg i skjorteermet.

«Du får spørre selv da»

«Jeg tør ikke, kan ikke du, værsåsnill!» Jeg ser på Sigurd og smiler

«Gei…Julenissen, kan Sigurd sitte på fanget ditt?»

«Selvfølgelig ho ho!» Sier han mens han strekker ut hendene og før jeg rekker å blunke er allerede Sigurd på fanget og ser utforskende på nissen. Det ser ikke ut som om  Sigurd bryr seg om lukten der han sitter å drar i skjegget for å sjekke om det er ekte, kanskje han tror det er sånn julenissen skal lukte.

Når Sigurd endelig har klatret ned fra nissen og begynt å leke med Legoen han fikk av bestemoren, reiser jeg meg og henter en rødvinsflaske fra barskapet.

«Nei, nå må nok nissen komme seg videre, han har mange barn å besøke vet dere. Han kan jo ikke sitte her hele dagen. Ikke sant nissefar?»

«Ho ho, det er sant, mange barn jeg skal besøke i dag»

Plutselig er Sigurd på fanget til nissen igjen med et godt tak rundt halsen.

«Ikke gå, ikke gå!!»

Jeg bøyer meg ned for å løsrive Sigurd da jeg ser det; en enslig tåre renner nedover det furete kinnet til julenissen, en tåre fylt med mer trist historie enn noen skal behøve å oppleve. Jeg kjenner det snører seg i halsen i det jeg avleverer Sigurd til Lene.

Jeg overrekker nissen rødvinsflasken som han gladelig tar imot og følger ham ut døren. Jeg hvisker  at han skal sette seg i bilen og at jeg kommer rett bak.

Tilbake på senteret blir han med meg inn i butikken for å skifte av seg juledrakten. Jeg gir ham  en tusenlapp og takker for hjelpen, han er smiler og bukker pent, men øynene viser noe helt annet enn glede.

Klumpen i halsen er tilbake


Det ligger pakkepapir over hele gulvet etter at Sigurd og Linn har gått til angrep på pakkene mens jeg var borte. Til min begeistring ser jeg at riskremen er satt frem. Jeg elsker riskrem men spiser det bare en gang i året. Jeg har gledet meg ett år til dette; riskrem, kaffe og familie, for meg er det jul.

Jeg ser på Lena som sitter å smiler så søtt i sin julegenser. ved siden av sitter, til vår felles overraskelse også Linn med sin egen Rudolfgenser. Julen er virkelig magisk.

Sigurd sitter utålmodig å pirker i riskremen ved siden av meg, han har tydeligvis ikke lyst til å sitte å spise risgrøt når stuegulvet bugner over av nye leker. Jeg dulter borti ham og sier at han kan gå å leke hvis han vil.

Jeg tenker på hvor heldige vi er som kan sitte sammen i varmen, spise oss mette, drikke godt drikke og gi hverandre gaver.

Jeg tar frem vinflasken og fyller opp glasset mitt og glasset ved siden av.

Geir-Tommy smiler med alle sine 4 tenner og spør pent om han istedet kan få et glass til med julebrus.

Jeg smiler. Dette har vært min beste jul noensinne takket være familien min og tilfeldighetene som gjorde at vi fikk en ekstra gjest, min nye venn Geir-Tommy


God Jul alle sammen, ta vare på hverandre, andre og dere selv!


Geir- Tommy

en liten juleselfie:)


Ferdig med NaNoWrimo – God Jul!

Da er jeg ferdig. Det har vært en krevende men veldig morsom og lærerik skrivemåned. Det tar på å skrive en roman på en måned, men det er også veldig inspirerende å gjøre det sammen med titusener andre som også sitter hengende over pc’en til de lange nattetimene i november. Det er noe med å vite at andre har det like tøft som deg…

Tallet ble 62 740, en fin størrelse på en relativ liten bok. En fin størrelse for den første boken om Elliot’s engler..

Så får vi se hva  det endelige resultatet blir når den har gått igjennom kvernen en del ganger. Men jeg er fornøyd med første utkastet, jeg tror jeg har noe som er verdt å lese, det har iallefall vært gøy å skrive den. Så får vi håpe dette gjenspeiles i boken.

Men nå er det adventstid og skrive fri frem til januar. jeg skal kose meg igjennom mange gode bøker som står ventende og lengtende i bokhyllen. Også har jeg en familie som jeg mistenker kunne tenke seg litt mer av oppmerksomheten min:)

God Jul!


Jeg vant akkurat NaNoWriMo !!

Jeppsispeppsi! 🙂

Jeg bestemte meg for å prøve på NaNoWriMo i år. NaNoWriMo står for National Novel Writing Month og er en verdensomspennende inspirasjons- og motivasjons konkurranse hvor alle som klarer å skrive 50 000 ord, som er lengdedefinisjonen på en roman, i løpet av november vinner 🙂

Jeg må være ærlig, jeg hadde ikke trua på at jeg skulle klare å skrive en roman på en måned når splitter ny jobb tar det meste av tiden og energien. Men joda, jeg har tydeligvis talent for å spy ut ord, og en familie som aksepterer at jeg sitter mange timer etter jobb og skriver hver eneste dag, Takk!!!

Jeg er ikke ferdig med å skrive ned alle scenene enda, så jeg er spent på hvor mange ord jeg havner på når manuset er ferdig.

Bokens tittel er Elliot’s engler: Sofienbergmysteriet. Dette er en idè jeg har gått å ruget på siden jeg skrev Brent i 2014 og jobbet aktivt med siden januar i år.  Dette er en viktig bok for meg, og i motsetning til Brent kommer jeg til å gå hele veien med denne!

Men ikke forvent noe på en god stund enda. Det å spy ut ord betyr ikke at boken er ferdig. Det er nå jobben begynner; redigering, redigering og redigering, og ja, nevnte jeg redigering?

Jeg har håp om at boken er ferdig til sommeren, men planer er til for å brytes.


jeg har også en liten teaser på slutten, hils på Elliot; en av bokens flere protagonister (helter)




Av Tommy Ueland

Roger og Gunn – Solterrassen 4A

«Faen! Roger, de har kommet tilbake. Helvetes drittfaen! Det er hvert jævla år! Jeg orker ikke mer, nå flytter jeg!!»

Gunn krabber på alle fire og slår pekefingeren aggressivt mot gulvet mens hun siterer fraser du ikke finner i ordboka. Stuegulvet til Roger og Gunn er invadert av maur som marsjerer frem og tilbake som en godt drillet hærtropp, kun forstyrret av Gunns sigarettgule pekefinger.

«Har ikke tid til denna jævla dritten nå, som om ikke det er nok faenskap som foregår ellers» mumler hun høyt, så høyt at hun er sikker på at Roger hører det.

«Det er nå bare sukkermaur Gunn, jeg stikker ned på Jernia og kjøper maur kverk så er dem borte i løpet av et par dager»

«Faens dritt! Det er sikkert naboen som ikke har vaska på flere uker igjen, nå tar jeg det opp med borettslaget, vi kan ikke ha det sånn!!

«Er nå ikke sikkert det da, er helt vanlig med sukkermaur på denna tida»

«Roger, ikke begynn å diskuter med meg nå! Det er jeg faen meg ikke i humør til! Det er han jævla gameren eller hva det heter, drittunge kaller jeg det!!»

Roger sørger for å ikke handle maurgiften på den nærmeste butikken, smertelig klar over at han ikke får fred fra maur eller Gunn de neste dagene.


Kjetil – Solterrassen 4C

Überl33t_86, Kjetils alter ego i World of Warcraft, ligger rett bak en Hunter på siste bossen i Tomb of Sargeras, spillets vanskeligste raid. Kjetil skal bare sende av gårde 2 Pyroblaster så er bossen død og Kjetil er igjen øverst på listen over hvem som har gjort mest skade, akkurat der han skal være; uaktuelt å tape til en jævla Hunter. Da merker han det; noe kiler ham på venstrehånden, hånden som styrer alle tastene på tastaturet mens høyre hånden er opptatt med å styre musen. Han rister kjapt på hånden uten at det hjelper, det begynner bare å kile mer. Motvillig flytter han blikket fra skjermen og ned på hånden som jobber febrilsk med tastene W,A,S og D. Hånden er full av små maur og Kjetil skvetter så hardt at musen letter, treffer monitoren og legger seg på hodet, markert død.

Samtidig som han prøver å holde spillkarakteren i live prøver han å riste av seg maurene, to kamper han taper. I løpet av et par sekunder ligger spillkarakteren hans død på bakken omkranset av grønn tåke som symboliserer gift.

Hånden treffer tastaturet så hardt at sukkermaur og tastaturdeler svever i skjønn harmoni over pulten.

«Fuckface!!Helvetes dritt faen!!Fittemaur!!»

Kjetil slår til tastaturet en gang til før han traver inn på badet.

Etter å ha sendt minst 20 sukkermaur ned i kloakken kaster han kaldt vann i det blodsprengte ansiktet og roer seg ned, før han går tilbake til den eneste plassen i leiligheten som betyr noe, PC-plassen. Fra datapulten, bestående av en monitor, ett ødelagt tastatur og en datamus liggende opp-ned på en glassflate preget av årevis med colasøl, sjokoladeflekker, ostepop- og matrester, uforstyrret av såpe og vann, går det en sti med sukkermaur gjennom stuekroken og ut balkongdøren.

Kjetil står lenge og tenker; vekselvis på den døde FireMagen og den jævla Hunter ‘n, og på hva han skal gjøre med maurproblemet.

Han ringer moren sin.


Kari og Espen – Solterrassen 4D

«Espen, det er maur på teppet!»

Kari sitter med bena godt pakket inn under seg, blikket festet på det persiske teppe, der sorte sukkermaur kommer til syne før de igjen forsvinner blant de lange hårene i den hvite persiske dalen av syntetiske fiber.

«Espen! det er maur her, det er … det er MANGE! ESPEN!! DET ER MAUR HER, ring noen!»

Espen, gjennom tonene til Mendelssohns 4. Symfoni, hører den hysteriske stemmen til Kari han har lært seg å hate. Han tar av seg øreklokkene og går inn på stuen hvor hun sitter forskrekket, som en ball, i muslingstolen han måtte betale 175 000 kroner for, kun for fordi den ble verdenskjent i 2014. Han synes ikke engang den er fin.

«Ropte du?»

«Ja det er maur her, jeg har sett flere maur, du må ringe noen som kan fikse det»

«Vi kan vel ordne det selv?»

«Nei Espen, vi kan ikke ordne dette selv, hva skal du gjøre? spraye det persiske teppet vårt med maurgift? ring noen Espen!»

Etter mange års ekteskap har Espen lært seg at det ikke er vits i å diskutere med Kari når hun er hysterisk; han plukker opp telefonen og ringer 1881 som setter ham i kontakt med et lokalt skadedyrsfirma.

«Hei, mitt navn er Espen Bergseng og vi har fått maur inn i vår leilighet, kan dere komme nå?»

«Ja jeg forstår, men jeg tror ikke de forstår, jeg trenger noen hit i dag, snarest. Penger er ikke tema, vi betaler det dobbelte av deres ordinære satser, pluss overtid.»

«Ja, sukkermaur»

«Hvis de ikke tar dette seriøst ringer jeg deres konkurrent. Kommer dere, eller skal jeg slå neste nummer på listen min?»

«Solterrassen 4D»

«Da venter vi dem snart»

Kari bestemmer seg for at dette er det perfekte tidspunktet for en handletur, men ikke før hun har instruert Espen i hvordan han skal håndtere skadedyrfolka. Hun forklarer at selv om de arbeider med gifter hele dagen må man forvente seg at de respekterer hjemmet deres, og spesielt hennes persiske teppe. Hun instruerer videre, om fottøy- kutyme, bruk av giftige kjemikalier og tyveri.

Espen nikker bekreftende, vel vitende at dette blir en lang dag. Heldigvis har han en avtale med Elise på rom 217 i natt.


Reidun – Solterrassen 4B

Idyllen i Summer Bay blir semi-overraskende brutt når Ash og Patrick havner i en heftig krangel og (nok) et ultimatum blir stilt.

Plutselig utvider Patricks venstre nesebor seg på magisk vis oppover neseryggen. Det tar noen millisekunder før Reidun kobler at det ikke er neseboret til Patrick som vokser, men et dyr som krabber på TV- skjermen.

Oppgitt og irritert løfter hun seg opp av sofaen; en kraftanstrengelse når du er 55 år, 155cm kort og 102 kilo tung. Hun støtter seg til bordet, videre til stolen og til slutt støtter hun seg forsiktig til TV-en mens hun børster vekk dyret, identifisert som maur, bort fra Patricks panne. I det hun snur seg for returen til sin kjære sofa, ser hun linjen med maur, som åpenbart deler Reiduns kjærlighet til TV-serien Home and Away, komme fra balkongdøren.

Etter å ha jobbet seg tilbake til sofaen, fisker hun opp telefonen mellom sofaputene og ringer til eks-mannen Terje:

«Hei, jeg har fått masse maur inn, hva skal jeg gjøre»

«De er små, svarte»

«Vet ikke, de er på TV-en»

«hvordan ser jeg hvor de kommer fra?»

«mm, ja, kommer fra balkongdøra»

«kan du komme og hjelpe meg?»

«Jeg klarer ikke dette selv Terje, det vet du, vær så snill å hjelp meg»

«Takk, da sees vi snart»

Reidun merker en tåre triller nedover kinnet, delvis frustrasjon, delvis skam, men mest av alt; savnet etter Terje.


Ruam – Solterrassen 4, under perrongen til Reidun

«20 tusen rett frem. 40 tusen til høyre; 20 ned og 20 opp. 20 tusen rett opp.»

Ruam står majestetisk blant sine maker og gir instrukser for matraidet, en maurdronning verdig. Det handler om overlevelse, det handler om artsbeskyttelse, og ikke minst handler det om makt.

Samtidig som Ruam klargjør hovedstyrken kommer stadig flere speidere tilbake; totalt 4 000 speidere var sendt ut for å kartlegge og 1200 kom tilbake, alle med mat. Ruam samler fornøyd speiderlederne for rapport.

På etologisk korrekt maurkommunikasjon avkrever hun rapport om mattilkomst fra hver enkelt speiderleder:

Speiderleder 1: i leiligheten til Roger og Gunn er det kort avstand fra inngangen til kjøkkenet hvor det ligger store mengder matrester langs dekklisten, et tegn på renholdssløvhet; etter Ruam’ s overbevisning menneskets beste egenskap.

Speiderleder 2: i leiligheten til Preben, rapporteres tilbake en overflod av søtsaker, både i form av flytende og fast på et forhøyet platå. Det rapporteres at det er et høyrisikoområde med stor trafikk av menneske-fingre som slår kontinuerlig og aggressivt på matfatet.

Speiderleder 3: i leiligheten til Kari og Espen rapporteres det om ren leilighet, i motsetning til renholdssløvhet, menneskets dårligste egenskap. Men en hvit skog dekker hele gulvet hvor det er god tilgang på matrester ved røttene til de hvite trærne.

Speiderleder 4: i leiligheten til Reidun rapporteres om søtsaker i umiddelbar nærhet til inngang, og at denne tilkomsten til søtsaker forsterkes jo nærmere sofastedet de kommer. Det advares om at menneske er i umiddelbar nærhet, men at ingen eller ubetydelig bevegelse ble observert.

Basert på speiderledernes rapporter begynner Ruam sine siste forberedelser. Hun bestemmer seg for et koordinert angrep med alle sine fødesamlere. Totalt sender hun ut nesten 100 000 maur, alle med det samme oppdraget, å bringe mat til bolet.


Roger og Gunn 4A

På utsiden av leiligheten oser 4 varme sneiper ved føttene til Gunn når Roger returnerer fra sin maurgift ekspedisjon.

«Det tok faen meg lang tid, stoppa du for en pølse på stasjonen nå da?» Gunn suger aggressivt på sin 5. sneip mens hun venter på svar.

Roger hoster seg igjennom den sure hvittåka uten å svare, kun et blikk av oppgitthet blir utvekslet før han lukker døren bak seg med Gunn og røykosen på rett side.

Bevæpnet til tennene strider han til verks med en boks maurgift i hver hånd, sikkerhetsmessig korrekt bekledd med gule oppvaskhansker. Ikke lenge etter åpner døren seg og ut av hvitrøyken materialiseres det værbitte ansiktet til Gunn:

«Vær forsiktig med hvor du sprayer, er ikke alt som tåler den gifta»

«Jeg sprayer der den jævla mauren er, er det greit for deg? Ett ord til så kan du faen meg gjøre det sjøl»

Uten et ord de-materialiseres skrukketrynet og døra lukkes igjen.

Med et triumferende smil om munnen sørger Roger for å tømme hele boksen med maurgift i stua, nødvendig eller ei.


Kjetil 4C

Berit, moren til Kjetil, går metodisk til verks med skurefille og klor samtidig som hun lirer av seg en lang tirade om hvor suggete og grisete han har det. Midtveis i morens klagesang forsvinner Kjetil inn på soverommet for å spille Mariokart 8.

Etter 2 pinefulle timer drar hun, men ikke uten noen velvalgte avsluttende ord.

«Du er en voksen mann Kjetil, du er over 30 år gammel men roter og griser som du er 3! Hvordan skal du få deg kjæreste når du bare sitter inne og spiller hele dagen? Tjukk er du også!»

Kjetil merker det, den alt for kjente klumpen i magen, han har hørt dette så mange ganger før, men kanskje aldri så direkte?

«er maurene borte?» han merker stemmen er forknytt.

«Ja! maurene er borte, iallfall for nå. Men når du griser som du gjør tar det ikke langt tid før de er tilbake igjen. Jeg satte igjen en halv sprayflaske med maurgift, hvis du ser dem igjen må du bruke den på dem, med en gang!»

«ok, takk»

Berit begynner å gråte, han hater det når hun gråter.

«Bare hyggelig gutten min, unnskyld at jeg var så brå i stad, jeg vil bare det beste for deg, og du sløser bort livet ditt med all den spillingen. Jeg må dra nå, faren din venter på meg, vi skal spise ute i dag! Vi har reservert bord på …»

«Ok mamma, hils»

Etter 5 minutter er han igjen Überl33t_86, denne gang uten maur eller mor som forstyrrer, glad for at han hadde ekstra tastatur. Endelig fred.


Kari og Espen 4D

Når Skadedyrutrydderne AS ankommer leiligheten blir de møtt av en utålmodig og gretten Espen.

«Dere er sent ute» Høflighetsfraser som hei og velkommen la han igjen for 20 minutter siden.

«Ja. Beklager, vi kom så fort vi kunne. Hvor er problemet?»

«I Stua.» Espen, enda mer provosert av den uengasjerte beklagelsen, har allerede lagt dem for hat.

«Vi har et persisk teppe i stua som koster mer enn du tjener i året. Hvis det blir ødelagt skal jeg sørge for at du ikke har jobb lenger. Skoene skal ha blå-sokker eller være av, og hvis det forsvinner så mye som en Marie-kjeks herfra, skal jeg sørge for at dere ikke får jobb igjen i Norge, rettelse, i Europa.» Espen trekker pusten dypt før han avslutter;

«Er det forstått?»

Representanten for Skadedyrutrydderne AS står lenge, uten å si et ord, mens han ser på Espen, som merker at irritasjonen når dagens høyeste nivå.

«Skjønner du hva jeg sier!?» Espen er usikker på om de i det hele tatt forstår hva han sier.

Representanten for Skadedyrutrydderne AS smiler overdrevent pent.

«Å joda, jeg skjønner veldig godt hva du sier. Espen var det det?»

«Ja» Espen noterer seg at de forstår Norsk.

«Nå skal du høre her Espen. Jeg skjønner at du er frustrert over situasjonen, og jeg beklager at vi ikke klarte å komme tidligere. Det forsvarer ikke det faktum at du oppfører deg som en bortskjemt drittunge. Enten så snur vi i døren og drar til neste kunde, som må vente en time ekstra fordi du betalte deg frem i køen, eller så beklager du pent så vi kan komme i gang med jobben.»

Espen merker hodepinen presse på, blodtrykket skyhøyt over legens anbefaling. Han vurderer å be dem dra til helvete, men vet at hvis ikke dette er i orden før Kari kommer tilbake, kommer helvete til ham.

«Beklager» sier han så monotont han klarer.

«Se der, det var ikke så vanskelig. Det tar ca. 1 time å gjøre jobben. Når vi holder på er det ikke lov å oppholde seg inne uten maske. Når det gjelder teppet deres vil dette gå veldig bra, stoffet vi benytter er godkjent og ufarlig for alle materialer.»

«Jeg tar meg en kjøretur, legg nøkkelen under dørmatta hvis dere går» Espen blir overrasket over at stemmen sprekker litt.

«Supert, da sees vi kanskje om en times tid Espen»

Uten å svare henter han nøkkelen til bilen fra nøkkelskapet før han kjører demonstrativt ut av gårdsplassen, fast bestemt på å være borte lenger enn en time.


Reidun 4B

Reidun sitter på kjøkkenbenken i trygg avstand fra maurinvasjonen, irritert over at Terje bruker så forbanna lang tid.

Hun har ikke tid til dette, ikke i dag. I dag skulle hun kose seg med favoritt TV-serien, vel fortjent etter en lang og tøff uke.

15 minutter senere kommer Terje og finner Reidun sittende på kjøkkenbenken med det siste stykke av en Original Big One pizza fordelt 50/50 mellom hånd og munn.

Hun gjorde ofte dette, trøstespising. Dette var en av flere grunner til at han ikke orket mer. Han elsker dama, men hun dro ham ned, negativiteten.

«Her sitter du ja …»

«Terje, ikke nå!»

«Neida neida, hvor er faenskapet?»

«Der borte» pekefingeren fører blikket til Terje tilbake mot sofaen. Dørstokken til balkongdøren som normalt er brun, er i dag sort; sukkermaur sort.

«Fy faen her var det mange, når merket du det?»

«Når jeg ringte deg vel!»

«Jeg har med denne tuben» Terje holder frem en liten hvit og brun tube, med bilde av en sukkermaur med et stort rødt kryss over.

«Ok, ser bra ut. Hvor skal du smøre det hen?»

«Jeg skal ikke smøre det noe sted» Terje klarer ikke unngå å le, smertelig klar over at Reidun ikke er i humør i dag. Usikker på om sånne dager i det hele tatt finnes.

«Dette er åte. Jeg legger det på en liten papirbit ved dørkarmen så spiser de og tar med tilbake til dronninga. Er effektivt, men kan ta noen dager før det funker.»

«Dager! Helvete heller! Jeg vil ha de vekk i dag! Jeg orker ikke å sitte her i flere dager med millioner av maur!»

«Da er det godt jeg tok med denne også da» Terje smiler lurt og holder frem en sprayboks, også denne med bilde av maur med stort rødt kryss over.

«Jeg sprayer denne på utsiden av balkongdøren, da angriper vi fra 2 kanter så tenker jeg du slipper mer maur i år.»

«Takk Terje!» Reidun smiler og kjenner på savnet, hun savner den irriterende måten han erter henne på, tullebukken sin.


Ruam – Under perrongen til Reidun

Noe er galt.

Vanligvis ville de første fødesamlerne vært tilbake nå. Dette er Ruam’ s tredje bol, godt over gjennomsnittet for en dronning, så hun vet når noe ikke stemmer. Det er kun 20 tusen maur i bolet nå, hovedsakelig slaver, barnepleiere, barn og noen eldre fødesamlere som ikke er i stand til å bære stort mer enn sin egen vekt. Resten av bolet er på tokt. Hun føler seg utsatt og alene.

Endelig kommer det noen, hun teller 2000, 3000, 4000, …. 4000? Ikke engang en kvart tropp. Ruam vet å forvente tap på ca. 20-30% men 4000 av 20000? Noe er galt.

Om det er følehornene som merker det, feromonene eller en blanding vet hun ikke, men hun oppdager det raskt. Det er noe galt med måten de tilbakekommende fødesamlerne beveger seg, noe galt, men også noe kjent. Ruam prøver å huske, hun vet det er viktig.

Troppsføreren fra leiligheten til Reidun rapporterer om angrep, nesten alle døde. Troppsføreren rapporterer at de første kom seg unna med masse mat som lå lett tilgjengelig rett på innsiden av døren før resten ble sprayet til døde. Ruam mottar tilbakemeldingen med et halvt følehorn, fremdeles opptatt med å huske det viktige, må huske det viktige!

Fødesamlere fra andre tropper kommer tilbake med ujevne mellomrom, kun noen få tusen, alle rapporterer om lignende angrep. Totalt kommer det ca. 20 000 samlere. Den første troppen er ferdige med å stable maten og mange har begynt å spise.

Når alle er opptatt med å ta til seg mat går Ruam umerket ut av bolet, hun husket det viktige. Forrige gang det samme skjedde døde alle i bolet og det var bare så vidt Ruam overlevde. Hun ble veldig syk og det tok lang tid før hun ble seg selv igjen.

Ruam står i en skog av duggvått gress hvor dagens siste solstråler skaper en trolsk stemning i det hun ser familien sin under perrongen til Solterrassen 4 for siste gang.

Ferden går nå mot Nord, mot Solterrassen 5, mot sitt 4.bol

Nytt utseende, nytt språk og ikke minst… nytt innhold.

31.desember 2016 la jeg ut min siste Post-It tegning, nr. 366 i rekken, etter en «lur» idé jeg fikk dagen før nyttårsaften 2015.

Nå er det slutt med tegning (virkelig slutt, jeg har ikke tegnet en kreativ strek siden) og på tide med et nytt langsiktig prosjekt.

Jeg går tilbake til en av mine store lidenskaper, det jeg sporadisk har puslet med siden jeg var 20 år gammel (jeg er 41 nå), jeg skal skrive en ny bok.

I 2014 fullførte jeg mitt første utkast til Brent, en roman jeg jobbet med i 1,5 år. Selv om jeg ikke skal gå videre med Brent, har den gitt meg mange erfaringer jeg nå tar med meg inn i det nye prosjektet. Erfaringene jeg har ervervet(fantastisk språk ikke sant?), progresjonen på den nye boken, hva den handler om mm. kommer senere, så se hva som skjer (jepps TV2 – den stjal jeg rått!).

I tillegg har jeg i løpet av sommeren brukt tiden på et annet prosjekt etter en utmerket idé fra min kjære medarbeidere Silje, om at jeg burde skrive mer short stories eller noveller. Jeg er nå i ferd med å avslutte min aller første short story, og denne blir lagt ut her i løpet av kort tid (vi snakker minutter, timer eller dager..senest uker. ), så følg med…


Day 366!!!!! -Thank you all for watching in 2016

Finally it’s done! 🙂 i am proud and happy I «pushed» through these last 5-6 months even tho I didn’t have much inspiration 🙂

I took some of my drawings and put it on the floor to get a sense of how many 366 post-it drawings is, its a lot!


What I have learned from this project is this:

  • Just draw
  • Just draw
  • and finally, just draw.

I think I have gotten over the blank sheet problem:)

i am really looking forward to 2017, 2016 has been a bad year for humanity. I am gutted over the wrongdoings that has been committed this year, and i was personally too close to one of the terror acts (Nice). What really inspired me tho, is that even tho the terror struck in the backyard, the next day  streets was full of people that just have had enough, people was eating at cafe’s, shopping and laughing, a clear message to the so called terrorists – You will not win, never ever.

I am looking forward to a 2017 with new challenges personally and professionally, i am planning a new project that you may or may not see here 😉

my last (EVER!!!) post-it drawing :d