To uker. Det var tiden det tok fra jeg leverte inn manuset til jeg fikk tilbakemelding.
Jeg gledet meg. Gledet meg til endelig å få en profesjonell tilbakemelding så jeg kunne jobbe frem et ferdig manus. Redaktøren sa de fleste fikk 3-4 måneder med jobb etter at hun hadde gått igjennom, men jeg jobber kjapt, og en påskerelease 2020 var jeg fremdeles sikker på var innenfor rekkevidde. Et par måneder for å fikse det redaktøren kom med, så fulle seil etter det.
Påskekrim 2020; selvpubliserende debutant rokker det litterære Norge med sin lettbente, men tankevekkende historie om Elliot, bestefaren og hans merkelige venner på eldresenteret. VG: Geriatrisk krim på sitt beste. Bokbadet. Tatovering av 6’er på venstre skulder. Kø av forlagsforespørsler og litterære hagefester.
Jeg var klar, kunne nesten ikke vente. Jeg fortsatte å jobbe med min neste bestselger, oppfølgeren til Sofienbergmysteriet, Bøssebanden. Jeg var to uker inne i første revisjon da tilbakemeldingen kom.
«Hei Tommy, da er jeg ferdig😊 Best å stålsette deg litt her.»
Det er aldri en bra første linje.
Og derfra ble det bare verre. Jeg har tydeligvis gått rundt og samlet sammen alle nybegynnerfeil det var mulig å oppdrive og plassert dem mellom to permer:
Synsvinkler:
Jeg har synsvinkler fra så å si alle karakterene, og jeg blander dem inn i samme scener – Kardinaltabbe! Selv om det var et bevisst valg å ha flere synsvinkler, skal man aldri ha dem i samme scene. Samtidig tar alle synsvinklene mye vekk fra Elliot og Edgar som er hovedprotagonistene (heltene) OK. Men det lar seg fikse, null problem.
Antagonismen glimrer med sitt fravær:
Elliot og gjengen møter nesten aldri motstand. Det virker som om de surfer igjennom historien uten at det egentlig er noe på spill. Det føles aldri ut som om noen av dem er i fare. Ok. Det kan også løses, legge inn litt motstand her og der, noen flere konflikter.. Kanskje kan jeg fremdeles redde dette…?
Genrebruddet som ødelegger:
Jeg legger opp historien som et lettbeint mord – og mysteriefortelling, men så blir det noe helt annet underveis. Historien snur mot overgrep og tunge psykiske lidelser, og jeg er over i en psykologisk thriller. Denne er verre. Jeg klarer ikke overbevise om at det er greit med dette genrebruddet. Det er en uskreven regel at det ene ikke har noe med det andre å gjøre. Det blir for stor oppgave for meg å endre regler. Dette var hele ideen bak historien. En lettbent, lun og humoristisk historie med en alvorlig undertone. Jeg ville synliggjøre de eldres restevne og hvordan de ofte blir glemt i samfunnet, utgått på dato. Jeg ville samtidig sette fokus på tunge psykiske lidelser, to områder jeg bryr meg veldig om. Men hvis jeg ikke kan gjøre det, kan jeg da bruke historien? Eller er det nok en bok for den støvete hylla?
Jeg lot svaret synke og kom frem til at jeg hadde tre muligheter:
- Gi beng i redaktøren og go for it!
- Begynne på nytt med ny bok, neste prosjekt.
- Holde godt tak om Elliot og ikke gi meg. Bruke det jeg har lært for å strukturer opp en ny historie. En bedre historie.
Alternativ 3 vant. Selvfølgelig. En ting er å skrive bra, en annen ting er faget: Dramaturgi, karakterutvikling, sceneoppbygging osv. Jeg tok kontakt med redaktøren igjen og sa jeg ville skrive om historien. Jeg spurte om hun kunne se på outline før jeg skrev førsteutkast. Det ville hun. Nå skal jeg sørge for å ha med meg profesjonell hjelp hele veien fra outline til manusgjennomgang og redaktørgjennomgang. Ja det koster mye gryn, men jeg ser på det som en investering. Ikke bare i boken, men også i forfatterskapet. Har jeg først bestemt meg for å satse, så må jeg gjøre det ordentlig. Bære eller briste.
Så nå, endelig er vi her. Tre uker med lange innlegg for å komme frem til i dag. Ajour. Jeg guestimerte 20-30 sider med outline til redaktøren. På mandag ga jeg beskjed om at jeg nok var litt for konservativ i mitt estimat. Jeg har 40 sider nå. Jeg er ferdig med å skrive, men jeg har fremdeles noen justeringer som må gjøres.
Jeg har jobbet knallhardt med dette i halvannen måned og nærmer meg ferdig. Nærmer meg fornøyd.
Jeg beholder ca. 20-30 % av originalt manus. Det betyr at jeg har mye skriving foran meg (jaggu godt jeg elsker å skrive) før jeg har et førsteutkast klart. Jeg skal levere inn outline den 19.august, så jeg har god tid til å justere og fikse før det. Tipper jeg får tilbakemelding en uke senere, i slutten av august, og at jeg kan begynne å skrive for fullt i september.
Jeg lovte forrige gang en verdenspremière av outline for scene 1. Den aller første scenen, kroken.
(Capitana: lese denne og si at det er en barnebok, jeg utfordrer dere 😊)
S1: (Prolog)
Det er blikket som er verst. Han ser på meg som om han ikke vet, som om han ikke skjønner. Først overraskelsen, så sinnet, redselen (..)Så er det ikke mer, stillheten. Pupillene svømmer som to blekkflekker i det gulhvite bløtvevet. Selve dødsprosessen er sensasjonelt lite spennende. Kjedelig. (..) Blodet renner som små, tynne, røde elver i sterk kontrast til det hvite porselenet, blander seg med vannet og renner ned i sluket, mot venstre. Jeg har hørt at det i Australia renner andre veien. Hvorfor måtte han bite? Jeg skulle ikke slått, det var en reaksjon (…) Vi er i hodet til antagonisten, i første person presens i det antagonisten tar livet av noen og senere når antagonisten reflekterer over det mens hen vasker av seg blodet. Vi skal kjenne på kaldheten og det surrealistiske. En brå og brutal start. Et brutalt løfte.
Neste uke blir det ikke så langt innlegg, jeg lover på ekte uten jug. Men jeg skal si litt om de grepene jeg har gjort, blant annet det jeg har gjort med antagonisten, se over. Gleder meg til fortsettelsen, det håper jeg dere også gjør.
Til slutt vil jeg takke for at det er så mange som leser innleggene. Det er morsomt og gjør det enda lettere å fortsette med å skrive ned disse tankene mine.
Til neste gang. Tommy
uelandart 