OMTALE: I HODET, I HAGEN, MED HAGLE

Først og fremst må jeg innrømme at jeg er farget av at jeg kjenner forfatteren, en av de beste menneskene jeg har møtt, punktum.

Men det gjør også at jeg hele tiden fokuserer på å være objektiv. Kritisk.

Omslaget:

Don’t judge a book by its cover er et kjent sitat. Og det er helt riktig, men aldri undervurder omslagets makt. Det er vårt første møte med boken, og vi kjøper med øynene.

Tittel: Jeg digger tittelen allerede før jeg forstår konteksten, og enda mer etter at jeg har lest den.

Blurp: kort, konsis og akkurat sånn jeg vil at de skal være. Den tar tempen på stemningen og treffer godt.

Design: Ikke en favoritt. Jeg digger bildet, men liker ikke brytningen mot den hvite bakgrunnen, her kunne de gjort det bedre. Her kommer det faktum at jeg kjenner forfatteren inn og gjør at jeg er ekstra kritisk; han er en meget kapabel kunstner. Jeg hadde digget litt graffiti her Runar! 😊

Språket:

Runar skriver godt! Og han er veldig flink til å bruke språket til å dra deg inn i boken og kjenne på følelsene; om det er sorg, frustrasjon eller glede.

Disse tre setningene satt seg midt i hjertet og viser hvor flink han er til å formidle:

Familien vår er allerede revet i stykker! hadde jeg lyst til å skrike, men lot vær. Det var noe inderlig og desperat i stemmen hennes som ikke hadde vært der før. Jeg skjønte plutselig at mamma var helt utslitt og sto fullstendig alene.

Så er det noen steder, men ytterst får, der jeg synes språket bremser litt:

Jeg driter i å innbille meg at jeg har sjans til å gå på byen og klare å sjekke opp noen. Eller hive meg på Tinder-kjøret. Like greit å spare meg selv for ydmykelsen. Og å la være å kaste bort uskyldige menneskers tid.

Men så kommer han tilbake og gir eliten av tekstkunstnere en rett venstre; denne setningen ga meg gåsehud:

Siden tenårene har jeg kjempet med nebb og klør for å passe inn og smile og være hyggelig og undertrykt alt jeg har hatt av følelser og egne drømmer og ønsker for å være en god pappa og ektemann og skattebetaler og holde familien sammen, og nå mister jeg absolutt alt jeg har, og her sitter dette ufordragelige svinet og klager fordi han må bidra til å forsørge sønnen sin som han har skamslått.

Skriveleif:

Jeg blir forstyrret av skrivefeil. Og alt for ofte  leser jeg bøker med mange skrivefeil, da lurer jeg på hva som skjedde i prosessen. (Jeg har laget meg en egen skala basert på hvor mange jeg oppdager; 0= perfekt, 1-5 bra, 5-10 greit, 10+ Nope). Her har forlagets språkvaskere og korrekturlesere gjort jobben sin. Jeg fant bare en skrivefeil, s. 101, siste setning i første avsnitt, det ble til dte.

Historien (spoilerfri)

For meg er det utvilsomt viktigste i en bok historieformidlingen. I Hodet, i hagen, med hagle er som melkesjokolade; når jeg først har begynt klarer jeg ikke slutte. Heldigvis tar det ikke langt tid å komme seg igjennom, og det er helt perfekt for denne boken.

Den presser og drar. Den presser på tårekanalene og drar i munnvikene; en god blanding av humor og dønn ekte kjipskap.

Jeg sitter nå, rett etter at jeg har lest den, og tenker på Kjetil, Helle, barna og Karim.

Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg digger, DIGGER, at historien gir en statlig virksomhet som får ufortjent mye tyn en tosidig mynt.

Jeg har bare en ting å si her Runar:

Chapeau!