Det begynner å bli en stund siden sist nå, men det betyr ikke at jeg ikke har gjort noe, tvert imot. Det har vært en produktiv tid, på tross av et alvorlig anfall manflu. Nå er jo alle manflu-anfall alvorlige, Ja, potensielt dødelige, noe jeg fikk bekreftet i går da jeg falt ned trappen med to sekker ved og ødela ankelen min. Dette hadde selvfølgelig ikke skjedd om jeg ikke hadde manflu (har ingenting med klønete å gjøre kjære kone😊).
Jeg har endelig begynt å skrive ut manuset! Jeg er ferdig med synopsis, skjelettet. Nå er det bare å fylle på med godsakene. Dette er den beste delen med hele prosessen, og selv om dette er andre gang jeg skriver ut første manus for denne boken, er det like gøy. Kanskje enda gøyere også, fordi jeg vet at resultatet blir en bedre bok!
Elliots engler, ny versjon, (jeg må snart finne ny tittel) blir en bedre bok, jeg er ikke i tvil. Jeg var fornøyd med første versjon, men dette blir en litt annen type bok, en lettlest krim med glimt i øyet. Og forhåpentligvis ser dere også at det er en løk der når dere «snart» leser den.
Synopsisen var på 23 000 ord når jeg overførte det til Scrivener (programmet jeg bruker for å skrive ut manuset). Målet mitt er 65 000 ord. Jeg har skrevet ut først akt og begynte på andre i dag. Fra 23000 til 29000 på en snau uke. Det høres kanskje effektivt ut, men det var mye jeg kunne gjenbruke fra opprinnelig manus. Og som dere ser i bildet under har jeg en lang vei igjen. Men jeg har fremdeles troen på et førsteutkast innen jul! 2020 release er ikke lenger bare et ønske, men et absolutt mål!
Jeg rakk å sende inn teksten til novellekonkurransen også, selv om det nok var litt for liten tid. Vinneren blir kåret i midten av oktober. Jeg tror ikke jeg vinner, men håper på en god plassering. Når konkurransen er avgjort, skal jeg publisere hele her. Her er de tre først avsnittene av historien:
Den dagen bestefar fikk demensdiagnosen, dødsdommen, var livets bunnpunkt. Han er min beste venn og eneste familie. Mitt hvileskjær i en kaotisk verden. Bestefar fikk nedsatt vannrasjon før legens blekk var tørt; et seigt og feigt statsstøttet drap.
Hologrammet av Coca-Colaflasken roterte sakte rundt rett over Holodiscen. Da bestefar fremdeles var seg selv, sa han ofte at han ville gitt sin venstre hånd sin for å drikke et glass iskald Cola igjen. Før i tiden drakk de flere liter med det sorte kullsyrevannet daglig. Bestefar sa at vann ikke var noe man tenkte på. Det var i overflod. De brukte til og med vann for å vaske seg. Rart å tenke på at de helte vann over seg for å bli rene, at de ikke brukte pulver.
Jeg jobbet aktivt på subnettet (en gammel uovervåket versjon av Internett) i over et år med å få tak i Cola til bestefar før jeg endelig fikk napp. Jeg fikk beskjed om stå foran Cuben klokken 14:00. Jeg bor i en ØkoPod på 2×2 meter i en av de største PodCubene i Oslo. Jeg skulle også overføre en million Bitcoin til en flashdrive, en urgammel og glemt kryptovaluta som aldri slo an utenfor de dubiøse kretsene. Heldigvis hadde jeg av nostalgiske grunner tatt vare på kontoen bestefar overførte til meg for lenge siden.
Oktober vil gå med til oppussing, flytting og en ukes ferie på Norefjell (også skriveferie, det fortjener familien😊). Men jeg skal gi beskjed når jeg har fått tilbakemelding på konkurransen, så ses vi plutselig.
Jeg må igjen få takke alle dere som leser bloggen min. Det er ufattelig stas når noen kommer bort til meg og sier at de følger med på reisen min.
Til neste gang, Tommy.
uelandart 