2084 – En tekstkonkurranse – Novellen

Hei Godtfolk!

Det går så det gviner med utskrivningen! Jeg er på 52 000 ord og snart ferdig med førsteutkastet (igjen) av Elliot engler, bok 1. Men det er ikke det som er tema for denne bloggen, bare en liten kjapp oppdatering for dere som er nysgjerrige.

Jeg lovet for en stund tilbake at jeg skulle legge ut novellen jeg skrev tidligere i høst, i forbindelse med Stemmer’s tekstkonkurranse.

Jeg vant ikke, heller ikke pallplass. Men det regnet jeg jo forsåvidt også med , jeg var alt for sent ute, men det skal ikke ta noe fra de som vant.  Jeg regner med at de hadde knust meg om jeg hadde jobbet med teksten i et halvt år også:)

Den 21.november skal jeg inn på Fritt Ords lokaler for å være med på prisutdelingen. Jeg gleder meg. Blir artig å høre vinnerne lese sine noveller (ja, det ble delt førsteplass) og feire de som feires bør.

Men her er den. Jeg jobbet hardt for at den skulle være på akkurat 1984 ord når jeg sendte den fra meg. Det er min aller første sci-fi novelle, og selv om jeg forstår at den ikke vant, selv om jeg vet at den kunne vært bedre, så er jeg spesielt fornøyd med historien jeg klarte å smelle sammen på en dag 😀

___

2084

Den dagen bestefar fikk demensdiagnosen, dødsdommen, var livets bunnpunkt. Han er min beste venn og eneste familie. Mitt hvileskjær i en kaotisk verden. Bestefar fikk nedsatt vannrasjonen før legens blekk var tørt; et seigt og feigt statsstøttet drap.

Hologrammet av Colaflasken roterte sakte rundt rett over Holodiscen. Da bestefar fremdeles var seg selv, sa han ofte at han ville gitt sin venstre hånd for å drikke et glass iskald Cola en siste gang. Før i tiden drakk de flere liter med det sorte kullsyrevannet daglig. Bestefar sa at vann ikke var noe man tenkte på. Det var i overflod. De brukte til og med vann for å vaske seg. Rart å tenke på at de helte vann over seg for å bli rene, at de ikke brukte pulver.

Jeg jobbet aktivt på subnettet (en gammel uovervåket versjon av Internett) i over et år med å få tak i Cola til bestefar før jeg endelig fikk napp. Jeg fikk beskjed om stå foran Cuben klokken 14:00. Jeg bor i en ØkoPod på 2×2 meter i en av de største PodCubene i Oslo. Jeg skulle overføre en million Bitcoin til en flashdrive, en urgammel og glemt kryptovaluta som aldri slo an utenfor de dubiøse kretsene. Heldigvis hadde jeg av nostalgiske grunner tatt vare på kontoen bestefar overførte til meg for mange år siden.

Den autonome en-seteren sto allerede klar da jeg kom ut fem minutter før tiden; mitt forsøk på å skjule identiteten hadde åpenbart feilet. Jeg satt meg inn og kjørte mot en ukjent destinasjon. Da jeg skjønte at det bar ut av indre sone kom panikken sigende, jeg hadde aldri vært i den ytre sonen før, aldri vært ute under åpen himmel av frykt for den sure nedbøren. Rett før grensen gikk vinduskjermingen på og det fulgte et par sekunder med totalt mørke der panikken tok et godt grep om meg før det blå lyset ble tent igjen.

Det peip i øret. Jeg plukket ut Com-implantatet og så at den hadde mistet dekning. Jeg vet ikke hvor lang tid kjøreturen tok, men da bilen stoppet og døren åpnet seg gikk jeg ut i en stor og opplyst hangar. Bilen kjørte og mitt eneste selskap var støvete gamle propellfly, usikker på hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen. Om jeg skulle komme meg hjem igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det var iallfall ikke henne. Hun kom frem fra bak et av flyene, var på min alder, rundt 20, et par hoder kortere, lyst kort hår med rosa striper og tatoveringer som krøp ut fra klærne mot halsen og hendene. Hun hadde på seg V2R-briller! Jeg hadde bare lest om dem på TEK-forum, aldri sett dem IRL. Jeg var forelsket.

-Du er sta, det skal du ha, sa hun og smilte.

-Det er til bestefar.

-OK.

-OK?

Hun løftet hånden og ga et tegn. Jeg kjente pulsen skyte fart og gjorde meg klar til å bli skutt, slått, eller noen av de andre grusomme tingene jeg rakk å forestille meg på den korte tiden. Plutselig var hangaren ikke lenger en hangar, men et stort kontorlignende lokale fullt av folk. De hadde 4D Hologram!? Teknologi som fremdeles var på prototypstadiet. Astronomisk dyr teknologi. Bortsett fra de to som holdt hver sin e-pistol rettet mot meg, virket det som om resten var opptatt med sitt, som om de ikke engang enset at jeg var der.

-Er du overrasket?

-Ja.

-Kom her.

-Ok.

Jeg fulgte etter henne bort til et gammelt og bulkete kjøleskap. Hun tok ut en flaske med Cola og ga den til meg. Den var ikke som på hologrammet, den var mindre, ruglete og av glass.

-Vær så god.

-Takk. Jeg fisket flashdriven opp av lommen, -her.

-Bare behold den.

-Men dere sa…?

-Ja, det måtte virke troverdig.

-OK?

-Du sier ofte Ok.

Jeg nikket.

-Det er ikke vannmangel lenger. Vi blir lurt av Partiet, sa hun

-Hæ?

-Bra, du byttet bokstaver.

-Hva?

-Fra OK til hæ.

-Åja.

-Jeg heter Sil.

-Kjen, sa jeg og strakte frem hånden.

Sil bare så på den.

-Jeg har et forslag til deg Kjen, men det er ikke sikkert du kommer til å like det.

Jeg var lettet da den lille en-seteren stoppet foran Cuben min igjen. Lettet og sliten. Var det sant, eller var de bare noen konspiratoriske tullinger? De hadde midler nok, og de virket jo oppegående. Jeg kikket ned på posen med Colaflasker og gledet meg til å se bestefars reaksjon. Jeg ryddet plass til dem i safeboxen før jeg la meg til å sove. Da politiet kom og dro meg ut etter bena midt på natten, var det de syv flaskene med Cola jeg tenkte på, og bestefar.

Spiret, tårnet, HQ, Sentralen. Wolfsschanze. Det er mange kallenavn på det enorme hvite byggverket som rager høyt over Oslo. Det er bygd for å tåle alt. Det er også derfra alt blir styrt: Internett, TV, Radio, vannrasjoner og hovedkvarteret til spesialstyrken. Det var de som halte meg ut av Poden; fire tungt bevæpnede soldater med SS merker på skuldrene. Løftet verden ga 140 år tidligere var tydeligvis glemt. Rommet de førte meg til var blendende hvitt, til og med stolene og bordet var kritthvite. Det eneste som ikke var hvitt var vannet som sto klart til meg, i en hvit kopp. Jeg satt i kjelleren til maktsenteret for 70% av Norges befolkning. Resten var i Bergen og Trondheim. 3,7 millioner mennesker stuet inn i kuber fordelt over tre byer.

-Du skjønner kanskje hvorfor du er her? Sa den minste av de to som var i rommet med meg. Begge hadde på seg bodysuits og VR briller. Jeg tipper de så noe helt annet enn det triste hvite rommet gjennom brillene sine. Kanskje satt jeg i en mørk kjeller, eller i en tett jungel. Eller på scenen i et strippeshow. De var kun identifisert med lange hexatall på brystet. Han ene hadde åpenbart kjøpt bodysuiten mange kilo tidligere. Jeg kaller dem Helan og Halvan.

-Nei, sa jeg så rolig jeg klarte.

-Ta deg litt vann Kjen, du er sikkert tørst etter en så begivenhetsrik dag? Noen røde tall kom opp i synsfeltet mitt, i sterk kontrast til det hvite rommet.

4:00

3:59

3:58

3:57

-Ja si noe da, eller har du bare de fire bokstavene tilgjengelig? Hun smilte og avduket et stort mellomrom mellom fortennene. Det gjorde henne bare enda søtere, og meg enda mer forelsket. Hva skulle jeg si? Hun hadde nettopp fortalt at de allerede tre år tidligere målte normale verdier i vannet. Hun sa de hadde vanndepositum i Larvik som rant over. At det ikke lenger var behov for å holde befolkningen stuet sammen under tak i de store byene.

-Du skjønner at dette høres sinnssykt ut!? Hvorfor skulle de holde det skjult? Det er jo gode nyheter!

-Tenk etter da! Mellomrommet var borte. – Vann er valuta, det mest dyrebare vi har. Hvis det er ubegrenset med vann, hvordan skal de styre økonomien? Styre oss? Penger og banker har det ikke vært på over tjue år, det tar tid å etablere ny økonomi.

Jeg nikket. -Ok. Men da er det vel kanskje bra at de bruker tid? At alt er klart før alle flyr hvert til sitt?

-Det er sånn de tenker. At de gjør oss en tjeneste. Men det er bare tull! Vi fortjener å vite. De har hatt tre år på seg. Tenk på alle som har dødd av rasjonering i løpet av de årene. Tenk på bestefaren din!

Da skjønte jeg hvordan det hang sammen. Dette handlet ikke om Cola.

3:23

3:22

3:21

3:20

-Ellers takk. Jeg er ikke tørst. Helan og Halvan kikket rart på meg, som om jeg snakket et fremmed språk.

-Kan du fortelle oss hvor du har vært? Vi vet du kjørte ut av indre sone klokken 14:53, sa Halvan.

-Det stemmer, men jeg vet ikke hvor, vindusskjermingen var på.

-Men du satt vel ikke i bilen hele tiden!? Helan satt begge hendene i bordet, som tatt ut av en gammel politiserie fra 20-tallet som bestefar pleide å se på, bortsett fra at de den gang ikke hadde på seg tettsittende drakter og store VR- briller.

-Nei, jeg kom inn i en hangar.

-Og?

-Der ble jeg møtt av Sil.

2:29

2:28

2:27

2:26

De satt på meg en Digi-linse, jeg hater linser. En film av stappfulle vannmagasin tok over synet mitt. Den som hadde kameraet dyppet en PH-måler ned i vannet og viste frem de digitale tallene: 7,1.

-Tror du på oss nå? sa Sil.

2:01

2:00

1:59

1:58

-Hvem? Halvan kom over på min side av bordet. -Hvis du er ærlig og forteller oss alt kamerat, skal vi sørge for at du får besøke bestefaren din igjen. Kanskje vi til og med gir deg en av de flaskene du prøvde å gjemme unna.

Det var dråpen. Jeg hadde fått nok, jeg klarte ikke holde kjeft lenger.

-Jeg vet at dere har magasiner proppfulle av rent vann i Larvik. At dere juger for alle! Jeg skalv da jeg tok opp koppen og drakk vannet. Halvan gikk tilbake på den andre siden av bordet igjen, maktbalansen var gjenopprettet.

-Du må ikke tro på alt du hører Kjen, de er kontrarevolusjonære, kriminelle. De spyr ut av seg med ubegrunnet propaganda og konspirasjoner. Hvem er Sil? Hørte du flere navn? Så du noen med kjennetegn som tatoveringer, arr eller lignende?

1:23

1:22

1:21

1:20

-Hva trenger dere meg til?

-Du må komme deg inn i Spiret.

-Hæ! Hvordan?

-Du har kjørt ut av indre sone, og de mistet kontakt med deg. To blodrøde flagg. De er garantert interessert i å ta en prat med deg når du dukker opp igjen.

-OK, men hva skal jeg gjøre der?

-Ingenting, bare sørge for å være der lenge nok.

-Hvor lenge?

-7 minutter.

0:59

0:58

0:57

0:56

-Ja faktisk, begynte jeg, samtidig som jeg i stillhet telte ned sammen med de røde tallene. -Lederen deres var en skallet og gedigen fyr helt uten ansiktshår. Men det som virkelig skilte ham ut var den store apekatten som satt på hodet hans og spiste fyrstekake.

Det tok et par sekunder før de reagerte. Helan la seg over bordet og grep etter skjortekragen min, men det var ingenting å gripe i. Han falt over bordet. 120 kilo pluss et bord over lårene, det merkes. Det var først da de begynte å skjønne at noe var veldig galt.

0:34

0:33

0:32

0:31

-Hva skjer etter de syv minuttene?

-Da vet alle det, sa Sil.

-Hva er haken? Jeg var redd for svaret.

-De slipper deg nok ikke ut igjen. Sil så ned i gulvet. For første gang virket hun usikker. Sårbar.

0:15

0:14

0:13

0:12

-Hva faen!? Helan lå på gulvet i den trange drakten og kjempet mot tyngdekraften. Da Halvan hadde hjulpet han opp pekte han på meg med en dirrende finger -Han har på seg bodysuit! Hold ham så jeg får tatt den av, de er inne!

0:03

0:02

0:01

0:00

«Godt Jobbet Kjen!» fylte hele synsfeltet mitt. Jeg satt på stolen i bare bokseren og med ildrøde merker på lårene. Bordet lå knekt foran meg, Helan og Halvan holdt hver sin ende av bodysuiten min.

-Jeg anbefaler dere å skru på TVen, sa jeg og satt opp det største smilet jeg klarte.

Jeg fikk ikke med meg så mye av kaoset som fulgte. De plasserte meg på en celle. Det var for en time siden.

Jeg forteller den grå celleveggen om de siste tolv timene og lurer på hva som kommer til å skje. Plutselig er ikke den grå veggen der lenger og jeg kjenner igjen døren til bestefar. Døren åpnes, og jeg beveger meg inn i rommet. Bestefar ser forvirret mot meg. Når Colaflasken kommer frem i bildet, holdt av en tatovert hånd, blir bildet fra Digi-linsen forstyrret av tårer. Øynene til bestefar skinner, og for første gang på flere år smiler han til meg.

Det var verdt det.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s