Bokreisen, del ni

Jada, jeg vet, det er en stund siden.

Men jeg håper det er med denne bloggen som med gode venner du ikke har truffet på ja, si… ca. 4 år? Du bryr deg ikke om vannet som har rent under den famøse brua, du bare gleder deg over å endelig treffe personen igjen. Sånn håper jeg du har det når det gjelder bokreisen 😀

Hvis du ikke har fått med deg at Elliot’s Engler: Sofienbergmysteriet – nå kun Sofienbergmysteriet – er gitt ut, så gratulerer. Det er godt gjort! Jeg synes ikke jeg har gjort stort annet enn å skrive høyt til alle at den er ute den siste måneden.

Så hva har skjedd siden sist? Alt for mye til å skrive om her, men her er ekstremkortversjonen, i kronologisk rekkefølge:

• Jeg har skrevet over 20 engelske historier i en serie som heter Viking P.I (tommyueland.com)
• Jeg skrev ny versjon av Sofienbergmysteriet

• Ga det en siste sjans med forlag, og sendte ut litt bredere denne gangen enn til bare de tre største

• Fikk napp hos LIV forlag, et lokalt lite forlag som holder til i Larvik (veldig kjekt, og det er herlige folk som jobber der)

• Fikk tildelt en god redaktør som utfordret meg i mange måneder, før den fikk tommel opp til å gå videre i prosessen

• Fikk utgitt boken i slutten av februar (2023)

Det har vært en eventyrlig start på reisen med mange fantastiske tilbakemeldinger som virkelig har satt tårefontenen på prøve, høye terningkast (to 5’ere) og jeg er nå (slutten av mars, 2023) i gang med en signeringsferd rundt om i nærmiljøet.

Så, hvis du av en eller annen grunn har klart å unngå all skriking og skråling om denne boken:

1: Igjen, gratulerer, godt gjort!

2: Den er tilgjengelig her: norli.no/sofienbergmysteriet

3: Hvis du heller vil ha en signert versjon, kom på en av disse signeringene:

4: Send meg en e-post på tommy.ueland@gmail.com så skal jeg fikse en til deg

Så, da er vel reisen over da? ni år etter at jeg fikk ideen, seks år etter at jeg skrev den første versjonen, og ni veldig sporadiske blogginnlegg senere?

Nope!

Det er jo flere bøker i denne serien, og nå har jeg forhåpentligvis lært av mine feil! Og jeg har veldig lyst til å ta deg med på reisen frem til den vanskelige og veldig viktige bok 2!

I sommer (fremdeles 2023) skal jeg jobbe ferdig skissen, og jeg har avtalt tid med en redaktør som skal se over før jeg begynner å skrive den ut i august.

Målet er å ha den ferdig til innsending til forlag før jul i år, og jeg gleder meg til å ta gjengene med på nye eventyr.

Vi snakkes nærmere!

Reklame

2084 – En tekstkonkurranse – Novellen

Hei Godtfolk!

Det går så det gviner med utskrivningen! Jeg er på 52 000 ord og snart ferdig med førsteutkastet (igjen) av Elliot engler, bok 1. Men det er ikke det som er tema for denne bloggen, bare en liten kjapp oppdatering for dere som er nysgjerrige.

Jeg lovet for en stund tilbake at jeg skulle legge ut novellen jeg skrev tidligere i høst, i forbindelse med Stemmer’s tekstkonkurranse.

Jeg vant ikke, heller ikke pallplass. Men det regnet jeg jo forsåvidt også med , jeg var alt for sent ute, men det skal ikke ta noe fra de som vant.  Jeg regner med at de hadde knust meg om jeg hadde jobbet med teksten i et halvt år også:)

Den 21.november skal jeg inn på Fritt Ords lokaler for å være med på prisutdelingen. Jeg gleder meg. Blir artig å høre vinnerne lese sine noveller (ja, det ble delt førsteplass) og feire de som feires bør.

Men her er den. Jeg jobbet hardt for at den skulle være på akkurat 1984 ord når jeg sendte den fra meg. Det er min aller første sci-fi novelle, og selv om jeg forstår at den ikke vant, selv om jeg vet at den kunne vært bedre, så er jeg spesielt fornøyd med historien jeg klarte å smelle sammen på en dag 😀

___

2084

Den dagen bestefar fikk demensdiagnosen, dødsdommen, var livets bunnpunkt. Han er min beste venn og eneste familie. Mitt hvileskjær i en kaotisk verden. Bestefar fikk nedsatt vannrasjonen før legens blekk var tørt; et seigt og feigt statsstøttet drap.

Hologrammet av Colaflasken roterte sakte rundt rett over Holodiscen. Da bestefar fremdeles var seg selv, sa han ofte at han ville gitt sin venstre hånd for å drikke et glass iskald Cola en siste gang. Før i tiden drakk de flere liter med det sorte kullsyrevannet daglig. Bestefar sa at vann ikke var noe man tenkte på. Det var i overflod. De brukte til og med vann for å vaske seg. Rart å tenke på at de helte vann over seg for å bli rene, at de ikke brukte pulver.

Jeg jobbet aktivt på subnettet (en gammel uovervåket versjon av Internett) i over et år med å få tak i Cola til bestefar før jeg endelig fikk napp. Jeg fikk beskjed om stå foran Cuben klokken 14:00. Jeg bor i en ØkoPod på 2×2 meter i en av de største PodCubene i Oslo. Jeg skulle overføre en million Bitcoin til en flashdrive, en urgammel og glemt kryptovaluta som aldri slo an utenfor de dubiøse kretsene. Heldigvis hadde jeg av nostalgiske grunner tatt vare på kontoen bestefar overførte til meg for mange år siden.

Den autonome en-seteren sto allerede klar da jeg kom ut fem minutter før tiden; mitt forsøk på å skjule identiteten hadde åpenbart feilet. Jeg satt meg inn og kjørte mot en ukjent destinasjon. Da jeg skjønte at det bar ut av indre sone kom panikken sigende, jeg hadde aldri vært i den ytre sonen før, aldri vært ute under åpen himmel av frykt for den sure nedbøren. Rett før grensen gikk vinduskjermingen på og det fulgte et par sekunder med totalt mørke der panikken tok et godt grep om meg før det blå lyset ble tent igjen.

Det peip i øret. Jeg plukket ut Com-implantatet og så at den hadde mistet dekning. Jeg vet ikke hvor lang tid kjøreturen tok, men da bilen stoppet og døren åpnet seg gikk jeg ut i en stor og opplyst hangar. Bilen kjørte og mitt eneste selskap var støvete gamle propellfly, usikker på hvordan jeg skulle komme meg hjem igjen. Om jeg skulle komme meg hjem igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det var iallfall ikke henne. Hun kom frem fra bak et av flyene, var på min alder, rundt 20, et par hoder kortere, lyst kort hår med rosa striper og tatoveringer som krøp ut fra klærne mot halsen og hendene. Hun hadde på seg V2R-briller! Jeg hadde bare lest om dem på TEK-forum, aldri sett dem IRL. Jeg var forelsket.

-Du er sta, det skal du ha, sa hun og smilte.

-Det er til bestefar.

-OK.

-OK?

Hun løftet hånden og ga et tegn. Jeg kjente pulsen skyte fart og gjorde meg klar til å bli skutt, slått, eller noen av de andre grusomme tingene jeg rakk å forestille meg på den korte tiden. Plutselig var hangaren ikke lenger en hangar, men et stort kontorlignende lokale fullt av folk. De hadde 4D Hologram!? Teknologi som fremdeles var på prototypstadiet. Astronomisk dyr teknologi. Bortsett fra de to som holdt hver sin e-pistol rettet mot meg, virket det som om resten var opptatt med sitt, som om de ikke engang enset at jeg var der.

-Er du overrasket?

-Ja.

-Kom her.

-Ok.

Jeg fulgte etter henne bort til et gammelt og bulkete kjøleskap. Hun tok ut en flaske med Cola og ga den til meg. Den var ikke som på hologrammet, den var mindre, ruglete og av glass.

-Vær så god.

-Takk. Jeg fisket flashdriven opp av lommen, -her.

-Bare behold den.

-Men dere sa…?

-Ja, det måtte virke troverdig.

-OK?

-Du sier ofte Ok.

Jeg nikket.

-Det er ikke vannmangel lenger. Vi blir lurt av Partiet, sa hun

-Hæ?

-Bra, du byttet bokstaver.

-Hva?

-Fra OK til hæ.

-Åja.

-Jeg heter Sil.

-Kjen, sa jeg og strakte frem hånden.

Sil bare så på den.

-Jeg har et forslag til deg Kjen, men det er ikke sikkert du kommer til å like det.

Jeg var lettet da den lille en-seteren stoppet foran Cuben min igjen. Lettet og sliten. Var det sant, eller var de bare noen konspiratoriske tullinger? De hadde midler nok, og de virket jo oppegående. Jeg kikket ned på posen med Colaflasker og gledet meg til å se bestefars reaksjon. Jeg ryddet plass til dem i safeboxen før jeg la meg til å sove. Da politiet kom og dro meg ut etter bena midt på natten, var det de syv flaskene med Cola jeg tenkte på, og bestefar.

Spiret, tårnet, HQ, Sentralen. Wolfsschanze. Det er mange kallenavn på det enorme hvite byggverket som rager høyt over Oslo. Det er bygd for å tåle alt. Det er også derfra alt blir styrt: Internett, TV, Radio, vannrasjoner og hovedkvarteret til spesialstyrken. Det var de som halte meg ut av Poden; fire tungt bevæpnede soldater med SS merker på skuldrene. Løftet verden ga 140 år tidligere var tydeligvis glemt. Rommet de førte meg til var blendende hvitt, til og med stolene og bordet var kritthvite. Det eneste som ikke var hvitt var vannet som sto klart til meg, i en hvit kopp. Jeg satt i kjelleren til maktsenteret for 70% av Norges befolkning. Resten var i Bergen og Trondheim. 3,7 millioner mennesker stuet inn i kuber fordelt over tre byer.

-Du skjønner kanskje hvorfor du er her? Sa den minste av de to som var i rommet med meg. Begge hadde på seg bodysuits og VR briller. Jeg tipper de så noe helt annet enn det triste hvite rommet gjennom brillene sine. Kanskje satt jeg i en mørk kjeller, eller i en tett jungel. Eller på scenen i et strippeshow. De var kun identifisert med lange hexatall på brystet. Han ene hadde åpenbart kjøpt bodysuiten mange kilo tidligere. Jeg kaller dem Helan og Halvan.

-Nei, sa jeg så rolig jeg klarte.

-Ta deg litt vann Kjen, du er sikkert tørst etter en så begivenhetsrik dag? Noen røde tall kom opp i synsfeltet mitt, i sterk kontrast til det hvite rommet.

4:00

3:59

3:58

3:57

-Ja si noe da, eller har du bare de fire bokstavene tilgjengelig? Hun smilte og avduket et stort mellomrom mellom fortennene. Det gjorde henne bare enda søtere, og meg enda mer forelsket. Hva skulle jeg si? Hun hadde nettopp fortalt at de allerede tre år tidligere målte normale verdier i vannet. Hun sa de hadde vanndepositum i Larvik som rant over. At det ikke lenger var behov for å holde befolkningen stuet sammen under tak i de store byene.

-Du skjønner at dette høres sinnssykt ut!? Hvorfor skulle de holde det skjult? Det er jo gode nyheter!

-Tenk etter da! Mellomrommet var borte. – Vann er valuta, det mest dyrebare vi har. Hvis det er ubegrenset med vann, hvordan skal de styre økonomien? Styre oss? Penger og banker har det ikke vært på over tjue år, det tar tid å etablere ny økonomi.

Jeg nikket. -Ok. Men da er det vel kanskje bra at de bruker tid? At alt er klart før alle flyr hvert til sitt?

-Det er sånn de tenker. At de gjør oss en tjeneste. Men det er bare tull! Vi fortjener å vite. De har hatt tre år på seg. Tenk på alle som har dødd av rasjonering i løpet av de årene. Tenk på bestefaren din!

Da skjønte jeg hvordan det hang sammen. Dette handlet ikke om Cola.

3:23

3:22

3:21

3:20

-Ellers takk. Jeg er ikke tørst. Helan og Halvan kikket rart på meg, som om jeg snakket et fremmed språk.

-Kan du fortelle oss hvor du har vært? Vi vet du kjørte ut av indre sone klokken 14:53, sa Halvan.

-Det stemmer, men jeg vet ikke hvor, vindusskjermingen var på.

-Men du satt vel ikke i bilen hele tiden!? Helan satt begge hendene i bordet, som tatt ut av en gammel politiserie fra 20-tallet som bestefar pleide å se på, bortsett fra at de den gang ikke hadde på seg tettsittende drakter og store VR- briller.

-Nei, jeg kom inn i en hangar.

-Og?

-Der ble jeg møtt av Sil.

2:29

2:28

2:27

2:26

De satt på meg en Digi-linse, jeg hater linser. En film av stappfulle vannmagasin tok over synet mitt. Den som hadde kameraet dyppet en PH-måler ned i vannet og viste frem de digitale tallene: 7,1.

-Tror du på oss nå? sa Sil.

2:01

2:00

1:59

1:58

-Hvem? Halvan kom over på min side av bordet. -Hvis du er ærlig og forteller oss alt kamerat, skal vi sørge for at du får besøke bestefaren din igjen. Kanskje vi til og med gir deg en av de flaskene du prøvde å gjemme unna.

Det var dråpen. Jeg hadde fått nok, jeg klarte ikke holde kjeft lenger.

-Jeg vet at dere har magasiner proppfulle av rent vann i Larvik. At dere juger for alle! Jeg skalv da jeg tok opp koppen og drakk vannet. Halvan gikk tilbake på den andre siden av bordet igjen, maktbalansen var gjenopprettet.

-Du må ikke tro på alt du hører Kjen, de er kontrarevolusjonære, kriminelle. De spyr ut av seg med ubegrunnet propaganda og konspirasjoner. Hvem er Sil? Hørte du flere navn? Så du noen med kjennetegn som tatoveringer, arr eller lignende?

1:23

1:22

1:21

1:20

-Hva trenger dere meg til?

-Du må komme deg inn i Spiret.

-Hæ! Hvordan?

-Du har kjørt ut av indre sone, og de mistet kontakt med deg. To blodrøde flagg. De er garantert interessert i å ta en prat med deg når du dukker opp igjen.

-OK, men hva skal jeg gjøre der?

-Ingenting, bare sørge for å være der lenge nok.

-Hvor lenge?

-7 minutter.

0:59

0:58

0:57

0:56

-Ja faktisk, begynte jeg, samtidig som jeg i stillhet telte ned sammen med de røde tallene. -Lederen deres var en skallet og gedigen fyr helt uten ansiktshår. Men det som virkelig skilte ham ut var den store apekatten som satt på hodet hans og spiste fyrstekake.

Det tok et par sekunder før de reagerte. Helan la seg over bordet og grep etter skjortekragen min, men det var ingenting å gripe i. Han falt over bordet. 120 kilo pluss et bord over lårene, det merkes. Det var først da de begynte å skjønne at noe var veldig galt.

0:34

0:33

0:32

0:31

-Hva skjer etter de syv minuttene?

-Da vet alle det, sa Sil.

-Hva er haken? Jeg var redd for svaret.

-De slipper deg nok ikke ut igjen. Sil så ned i gulvet. For første gang virket hun usikker. Sårbar.

0:15

0:14

0:13

0:12

-Hva faen!? Helan lå på gulvet i den trange drakten og kjempet mot tyngdekraften. Da Halvan hadde hjulpet han opp pekte han på meg med en dirrende finger -Han har på seg bodysuit! Hold ham så jeg får tatt den av, de er inne!

0:03

0:02

0:01

0:00

«Godt Jobbet Kjen!» fylte hele synsfeltet mitt. Jeg satt på stolen i bare bokseren og med ildrøde merker på lårene. Bordet lå knekt foran meg, Helan og Halvan holdt hver sin ende av bodysuiten min.

-Jeg anbefaler dere å skru på TVen, sa jeg og satt opp det største smilet jeg klarte.

Jeg fikk ikke med meg så mye av kaoset som fulgte. De plasserte meg på en celle. Det var for en time siden.

Jeg forteller den grå celleveggen om de siste tolv timene og lurer på hva som kommer til å skje. Plutselig er ikke den grå veggen der lenger og jeg kjenner igjen døren til bestefar. Døren åpnes, og jeg beveger meg inn i rommet. Bestefar ser forvirret mot meg. Når Colaflasken kommer frem i bildet, holdt av en tatovert hånd, blir bildet fra Digi-linsen forstyrret av tårer. Øynene til bestefar skinner, og for første gang på flere år smiler han til meg.

Det var verdt det.

 

Bokreisen, del åtte

Jeg har laget en ny side på Facebook for de som vil fortsette å følge bokreisen og Elliots engler. www.facebook.com/elliotsengler

Fra nå av vil jeg ikke spamme ned min egen facebookside, men alt som er relatert til Elliots engler vil legges ut på den nye siden. Så hvis du vil fortsette å følge Elliots engler gå dit og trykk på liker.

Aller først vil jeg ønske vel overstått høstferie for de som har vært så heldige. Jeg har hatt en fantastisk uke på Norefjell Spa og Ski-resort. Det kan jeg anbefale på det sterkeste. Jeg hadde til og med litt ordentlig ferie på ekte. Jeg har vært sammen med familien, gått lange turer hver eneste dag, lest mye og (nesten) ikke skrevet noe.

her ser dere noen bilder fra turen vår: Alvin som koser seg i høstfargene og Leah som er på ridetur i snøen dagen etter. Er det flere enn meg som får ondskapens hotell vibber av bildet i midten?

Altså. Jeg har ikke skrevet noe på Sofienbergmysteriet, men jeg har gjort noe skriverelatert. Men før jeg sier hva det er, her er en liten statusrapport på utskriving av manuset:

Jeg har fremdeles et veldig godt driv, og jeg har satt meg en deadline for ferdigstillelse av førsteutkastet til selveste Halloween, 31.10. Jepp, jeg har bare ut måneden på å bli ferdig, hjelp! Og det i samme måned som vi pusser opp leiligheten, flytter og jeg i tillegg har noen jobbreiser.

Men det går nok bra, aldri i væra. Jeg er veldig spent på hvor mange ord jeg klarer å presse ut av førsteutkastet. Jeg har satt meg et løst mål på ca. 65 000, og i dag rundet jeg 40 000. Jeg har akkurat 20 scener igjen så det spørs om jeg når målet. Men det er jo ikke antall ord som er det viktigste, sa brura. 😉

Grunnen til at jeg har satt denne litt tøffe deadlinen er, og nå kommer jeg tilbake til det skriverelaterte jeg gjorde i høstferien, jeg skal skrive bok nr. 3 av Elliots engler i november!

Jeg skal for andre gang delta på NaNoWriMo (National Novel Writing Month), og for andre gang går jeg for å vinne. Så når jeg sier at jeg ikke har skrevet noe i høstferien, er dette en sannhet med relativt store moderasjoner.

I motsetning til forrige gang jeg var med på NaNoWriMo skal jeg bruke oktober (det lille jeg har igjen) til å forberede meg. Jeg har i løpet av høstferien tenkt og skrevet ned mye. Jeg skal gjøre noe litt spesielt med bok 3, og det krevde at jeg klarte å finne noen gode løsninger som ikke gikk på bekostning av historien.

Løsningen kom når jeg satt i ..Warning: Major douchbag moment inncoming.. boblebadet på Norefjell og så utover de snødekte toppene som dagen før hadde vartet opp med en fargeeksplosjon av høstfarger et nasjonalromantisk postkort verdig. Jeg hadde et stort problem med slutten av boken. Min opprinnelige tanke og idé fikk et skudd for baugen når kona lurte på om det egentlig var så lurt. Det var nok egentlig ikke det, eller? Vet ikke 😊 Men jeg vet akkurat hva redaktøren hadde sagt, og hun hadde nok vært helt enig med kona. Men da jeg satt der blant de varme boblene og nøt utsikten kom det eurekaøyeblikket som jeg hadde ventet på. #Thatfeeling!

Jeg gleder meg veldig til å snakke mer om bok 3, som blir bok 2 fordi jeg skrev om bok 1. Ja den som henger med😊 En liten spoiler før jeg gir meg; gjengen skal ut å reise, kanskje blir det en liten roadtrip også.

Vi ses plutselig!

Tommy

Bokreisen, del syv

Det begynner å bli en stund siden sist nå, men det betyr ikke at jeg ikke har gjort noe, tvert imot. Det har vært en produktiv tid, på tross av et alvorlig anfall manflu. Nå er jo alle manflu-anfall alvorlige, Ja, potensielt dødelige, noe jeg fikk bekreftet i går da jeg falt ned trappen med to sekker ved og ødela ankelen min. Dette hadde selvfølgelig ikke skjedd om jeg ikke hadde manflu (har ingenting med klønete å gjøre kjære kone😊).

Jeg har endelig begynt å skrive ut manuset! Jeg er ferdig med synopsis, skjelettet. Nå er det bare å fylle på med godsakene. Dette er den beste delen med hele prosessen, og selv om dette er andre gang jeg skriver ut første manus for denne boken, er det like gøy. Kanskje enda gøyere også, fordi jeg vet at resultatet blir en bedre bok!

Elliots engler, ny versjon, (jeg må snart finne ny tittel) blir en bedre bok, jeg er ikke i tvil. Jeg var fornøyd med første versjon, men dette blir en litt annen type bok, en lettlest krim med glimt i øyet. Og forhåpentligvis ser dere også at det er en løk der når dere «snart» leser den.

Synopsisen var på 23 000 ord når jeg overførte det til Scrivener (programmet jeg bruker for å skrive ut manuset). Målet mitt er 65 000 ord. Jeg har skrevet ut først akt og begynte på andre i dag. Fra 23000 til 29000 på en snau uke. Det høres kanskje effektivt ut, men det var mye jeg kunne gjenbruke fra opprinnelig manus. Og som dere ser i bildet under har jeg en lang vei igjen. Men jeg har fremdeles troen på et førsteutkast innen jul! 2020 release er ikke lenger bare et ønske, men et absolutt mål!

Jeg rakk å sende inn teksten til novellekonkurransen også, selv om det nok var litt for liten tid. Vinneren blir kåret i midten av oktober. Jeg tror ikke jeg vinner, men håper på en god plassering.  Når konkurransen er avgjort, skal jeg publisere hele her. Her er de tre først avsnittene av historien:

Den dagen bestefar fikk demensdiagnosen, dødsdommen, var livets bunnpunkt. Han er min beste venn og eneste familie. Mitt hvileskjær i en kaotisk verden. Bestefar fikk nedsatt vannrasjon før legens blekk var tørt; et seigt og feigt statsstøttet drap.

Hologrammet av Coca-Colaflasken roterte sakte rundt rett over Holodiscen. Da bestefar fremdeles var seg selv, sa han ofte at han ville gitt sin venstre hånd sin for å drikke et glass iskald Cola igjen. Før i tiden drakk de flere liter med det sorte kullsyrevannet daglig. Bestefar sa at vann ikke var noe man tenkte på. Det var i overflod. De brukte til og med vann for å vaske seg. Rart å tenke på at de helte vann over seg for å bli rene, at de ikke brukte pulver.

Jeg jobbet aktivt på subnettet (en gammel uovervåket versjon av Internett) i over et år med å få tak i Cola til bestefar før jeg endelig fikk napp. Jeg fikk beskjed om stå foran Cuben klokken 14:00. Jeg bor i en ØkoPod på 2×2 meter i en av de største PodCubene i Oslo. Jeg skulle også overføre en million Bitcoin til en flashdrive, en urgammel og glemt kryptovaluta som aldri slo an utenfor de dubiøse kretsene. Heldigvis hadde jeg av nostalgiske grunner tatt vare på kontoen bestefar overførte til meg for lenge siden.

Oktober vil gå med til oppussing, flytting og en ukes ferie på Norefjell (også skriveferie, det fortjener familien😊). Men jeg skal gi beskjed når jeg har fått tilbakemelding på konkurransen, så ses vi plutselig.

Jeg må igjen få takke alle dere som leser bloggen min. Det er ufattelig stas når noen kommer bort til meg og sier at de følger med på reisen min.

Til neste gang, Tommy.

OMTALE: I HODET, I HAGEN, MED HAGLE

Først og fremst må jeg innrømme at jeg er farget av at jeg kjenner forfatteren, en av de beste menneskene jeg har møtt, punktum.

Men det gjør også at jeg hele tiden fokuserer på å være objektiv. Kritisk.

Omslaget:

Don’t judge a book by its cover er et kjent sitat. Og det er helt riktig, men aldri undervurder omslagets makt. Det er vårt første møte med boken, og vi kjøper med øynene.

Tittel: Jeg digger tittelen allerede før jeg forstår konteksten, og enda mer etter at jeg har lest den.

Blurp: kort, konsis og akkurat sånn jeg vil at de skal være. Den tar tempen på stemningen og treffer godt.

Design: Ikke en favoritt. Jeg digger bildet, men liker ikke brytningen mot den hvite bakgrunnen, her kunne de gjort det bedre. Her kommer det faktum at jeg kjenner forfatteren inn og gjør at jeg er ekstra kritisk; han er en meget kapabel kunstner. Jeg hadde digget litt graffiti her Runar! 😊

Språket:

Runar skriver godt! Og han er veldig flink til å bruke språket til å dra deg inn i boken og kjenne på følelsene; om det er sorg, frustrasjon eller glede.

Disse tre setningene satt seg midt i hjertet og viser hvor flink han er til å formidle:

Familien vår er allerede revet i stykker! hadde jeg lyst til å skrike, men lot vær. Det var noe inderlig og desperat i stemmen hennes som ikke hadde vært der før. Jeg skjønte plutselig at mamma var helt utslitt og sto fullstendig alene.

Så er det noen steder, men ytterst får, der jeg synes språket bremser litt:

Jeg driter i å innbille meg at jeg har sjans til å gå på byen og klare å sjekke opp noen. Eller hive meg på Tinder-kjøret. Like greit å spare meg selv for ydmykelsen. Og å la være å kaste bort uskyldige menneskers tid.

Men så kommer han tilbake og gir eliten av tekstkunstnere en rett venstre; denne setningen ga meg gåsehud:

Siden tenårene har jeg kjempet med nebb og klør for å passe inn og smile og være hyggelig og undertrykt alt jeg har hatt av følelser og egne drømmer og ønsker for å være en god pappa og ektemann og skattebetaler og holde familien sammen, og nå mister jeg absolutt alt jeg har, og her sitter dette ufordragelige svinet og klager fordi han må bidra til å forsørge sønnen sin som han har skamslått.

Skriveleif:

Jeg blir forstyrret av skrivefeil. Og alt for ofte  leser jeg bøker med mange skrivefeil, da lurer jeg på hva som skjedde i prosessen. (Jeg har laget meg en egen skala basert på hvor mange jeg oppdager; 0= perfekt, 1-5 bra, 5-10 greit, 10+ Nope). Her har forlagets språkvaskere og korrekturlesere gjort jobben sin. Jeg fant bare en skrivefeil, s. 101, siste setning i første avsnitt, det ble til dte.

Historien (spoilerfri)

For meg er det utvilsomt viktigste i en bok historieformidlingen. I Hodet, i hagen, med hagle er som melkesjokolade; når jeg først har begynt klarer jeg ikke slutte. Heldigvis tar det ikke langt tid å komme seg igjennom, og det er helt perfekt for denne boken.

Den presser og drar. Den presser på tårekanalene og drar i munnvikene; en god blanding av humor og dønn ekte kjipskap.

Jeg sitter nå, rett etter at jeg har lest den, og tenker på Kjetil, Helle, barna og Karim.

Avslutningsvis vil jeg bare si at jeg digger, DIGGER, at historien gir en statlig virksomhet som får ufortjent mye tyn en tosidig mynt.

Jeg har bare en ting å si her Runar:

Chapeau!

Bokreisen, del seks

Så mange nyheter, så kort tid😊

Jeg går for journalistmetoden, det viktigste først:

Jeg har fått tilbakemelding fra redaktøren, og… Jeg er fornøyd!

Superbra innsats her Tommy, vil si du har hevet det et hakk(eller et terningkast som vi sier😊)allerede.

Mye supert arbeid her, du har lykkes bra i å få på plass en grunnleggende struktur, med en start, midt og slutt. Det er godt at vi har kvittet oss med psykiatrien, det var helt klart for tunge saker. Nå ligger alt på et kosekrimnivå der ingenting er for trist, der de signalene leseren får i starten videreføres utover i manus. Dette kan du fint lese før sengetid.

Jeg er imponert over hvor godt hun setter seg inn i materien, hun går inn i det med både hodet og hjerte, og det gjør det enkelt å ta imot kritikk. Og hun holder aldri igjen, ei heller her. Men nå er alt på et helt annet nivå, konkrete ting jeg kan jobbe med som gjør at jeg kan løfte den opp enda et terningkast til. Jeg er litt usikker på hvilket side av terningen jeg begynte på.

Så, alt i alt er jeg fornøyd. Mye av sommeren ligger igjen i de 37 sidene med synopsis/outline, og det føles godt å treffe.

Redaktøren mener jeg har nuts and bolts klart, så jeg trenger ikke gå flere runder før jeg har skrevet ut manuset. Det vil si at nå er det bare å brette opp ermet og skrive. Jeg både håper og tror at jeg har et ferdig førsteutkast før jul. 2020 release er innenfor rekkevidde!😀

Jeg har nå registrert et foretak: Ueland Art – Forlagsvirksomhet for publisering av egenprodusert litteratur. Så nå er jeg i full gang med å legge inn utgifter i regnskapssystemet, merkelig artig å bruke et regnskapssystem. Neste steg er profesjonell hjemmeside. Jeg kommer nok til å flytte denne bloggen etter hvert tenker jeg.

Vi prøvde å kjøpe leilighet, men ble spent beinet under av banken. Jeg måtte bli sint og klage før de gikk tilbake på det, men da var det for sent.. kjipt, men men, da var det vel ikke meningen..

Siste nyhet er at jeg har meldt meg på en skrivekonkurranse 😀

Jeg klarte ikke la være. Tittelen er 2084 og temaet er George Orwells bok 1984 som ble skrevet i 1949 og har 70 års jubileum i år. Og er minst like relevant i dag som den gang. Som min redaktør sa: orginalen burde kanskje døpes om til 2020 uansett. Jeg bruker ikke redaktør her altså, men vi snakket om det. Det er en novellekonkurranse for det litterære magasinet Stemmer, og det er DEILIG å skrive novelle igjen. Noe helt annet, noe jeg kan fullføre på et par uker, ikke flere år. Jeg skriver en dystopisk Sci-Fi og jeg er fornøyd med historien. Litt stresset på tiden dog, jeg så ikke denne før det var under to uker igjen, og det er litt snaut med tanke på å få teksten perfekt. Men jeg skal jobbe med det ut uken så jeg får spikre sammen noe jeg kan sende over.  Fristen er på mandag. Juryen avslutter sitt arbeid ca. 1. oktober, og alle blir tilskrevet innen 15. oktober 2019.  De premierte tekstene trykkes i STEMMER nr. 2/2019, som utgis ca. 10. november. Den vil bli publisert her i sin helhet etter hvert også.

Det var det, jeg kommer tilbake snart med mer om 2084 og hvordan jeg skal løse de tingene som må løses med Elliots engler.

Til neste gang, Tommy.

 

 

 

Bokreisen, del fem

Da er det siste innspurt før innlevering av outline, og jeg merker at nervene begynner å varme opp nå. Jeg har lagt mange timer og store deler av ferien inn i dette, og hvis jeg har bommet fullstendig er jeg usikker på om jeg klarer å holde momentet oppe. Nå er det jo sånn at jeg på et eller annet tidspunkt må velge min egen retning, uavhengig av hva redaktøren mener. Men allikevel. Jeg vil gjerne at hun skal bli fornøyd, rart med det.

Jeg sa tidligere at jeg hadde god tid, kvarter – tjue minutter. Nå er det bare fem minutter igjen, i alle fall føles det sånn. Den 19. nærmer seg faretruende. Her er et bilde av skrivepulten min, og dere kan se at det er mange notater. Alt dette må bearbeides og fikses før jeg sender det fra meg.

Jeg lovte å vise budsjettet for boken. Det koster litt å lage en bok, og det er på ingen måte sikkert at jeg får de pengene tilbake. Faktisk så regner jeg med å gå med tap på første bok. Men ser man stort på det er det lite penger for en lidenskap, og forhåpentligvis også en investering som gir avkastning til slutt. Men det er uansett penger jeg ikke har og som må oppdrives. Jeg har lagt vekk ideen min om å ty til gaten, så da må jeg finne andre lure måter å få tak i midler på.

Det første jeg skal prøve er å søke midler. Det første stedet jeg tenker å søke støtte er hos Fritt ord. En organisasjon som fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord. Selv om Elliot engler først og fremst er en bok. Først og fremst krim. Er den også noe mer; gjemt der inne blant ordene ligger det et budskap om at vi må utnytte den utømmelige ressursen vi har i de som ikke lenger er i arbeidslivet, eller som av ulike årsaker føler at de aldri har bidratt.

Jeg prøvde å rekke søknadsfristen som var den 2. august, men jeg må bearbeide søknaden litt mer og sender den inn i september. Sannsynligheten for at jeg får tilslag er liten, men det er verdt de timene jeg legger inn i søknaden dersom jeg skulle være så heldig å få stønad. I tillegg kan jeg bruke dette underlaget for andre søknader.

Jeg fikk en god kollega av meg som er siviløkonom til å se på budsjettet og han slaktet det ikke, så da har jeg iallfall et budsjett å legge med søknadenJ

Nå gjenstår det bare å fullføre outline og vente på svar. Det vil nok ikke komme flere innlegg fra meg før jeg har fått tilbakemelding fra redaktør (med mindre det skjer noe spennende i mellomtiden). Da vil jeg bare gjenta et stort takk til dere som gidder å lese denne bloggen, og jeg gleder meg til å fortelle hva redaktøren synes om «nye» Elliots engler.

Tommy.

Bokreisen, episode 4

Han var vant til det, på en måte. Elliot trengte ikke se for å vite at noen stirret på ham.

Han lurte ofte på hvordan det var mulig; om det var en superheltevne forbeholdt funksjonshemmede, eller om det var noe alle merket. Han håpet sistnevnte, hvis ikke hadde han verdens dølleste superheltevne.

Elliot forsto godt hvorfor folk glodde, han gjorde det selv. Flere ganger hadde han tatt seg selv i å glo på andre med funksjonshemning, kun fordi de skilte seg ut i mengden av såkalte normale mennesker. En definisjon Elliot ikke likte, for hva var normalt? Hvis det var øyenfarge, hodefasong, hendenes størrelse, empati eller logisk evne anså han seg selv som relativt normal.

Dette er åpninglinjene fra det originale manuset, der vi for første gang møter Elliot når han er på vei til bestefaren på eldresenteret. Dette er en av de ytterst få scenene som får være med over i den nye versjonen uten store endringer.

Jeg lovte å si litt om grepene jeg har gjort med antagonisten i «nye Elliots engler». Jeg har valgt å skrive inn antagonisten ved hjelp av første person presens (nåtid), i en historie som primært skrives i tredje person preteritum(fortid). Dette fordi jeg synes det er gøy å leke med språket, men enda viktigere synes jeg det gir en sterkere og mer umiddelbar innlevelse.

I denne historien ønsker jeg at dere skal føle antagonisten, være der i rommet sammen med hen. Greit med nye ord som hen for da slipper jeg å skrive antagonisten eller han/henne hele tiden for å unngå spoilere.

Scenene med antagonisten vil jeg strø relativt sparsommelig utover historien, men allikevel såpass hyppig at hen aldri er langt unna.

Når du leser vil du ikke nødvendigvis vite hvor i tidslinjen antagonisten er, det er et bevisst valg for å gi historien noe ekstra. Men du vet, og jeg vet, at på et eller annet tidspunkt så krysser Elliot og antagonisten den samme linja.

Jeg må si at av alle de endringene jeg har gjort, så er det dette jeg er mest fornøyd med. Jeg er spent på hva redaktøren kommer til å si, men konseptet har jeg så stor tro på at jeg kommer til å holde ekstra godt tak rundt det.

Dette var et betraktelig kortere innlegg, som lovet. Det har dere fortjent etter flere uker med lange innlegg.

Jeg er ferdig med første revisjon av outline og er ganske fornøyd, bortsett fra noe i midten som ikke helt sitter enda. Men jeg har jo god tid før den 19. august (kvarter – tjue minutter).

Neste uke skal jeg skrive litt om økonomi og hva dette gildet koster meg til slutt. Jeg har laget et budsjett, og da fikk jeg meg noen dyre overraskelser. Dere skal få se budsjettet i sin helhet neste uke.

Jeg skal også si litt om hvordan jeg har tenkt å skaffe tilveie midlene uten å drive lyssky aktivitet gatelangs (det er ikke sikkert det er så mye penger i det for meg heller).

Jeg håper at dere som fremdeles har ferie passer på å slippe skuldrene ekstra langt ned nå før plutselig hverdagen og høsten kommer. Neste uke er det tilbake på jobb igjen..

Til neste gang. Tommy

Bokreisen, episode tre

To uker. Det var tiden det tok fra jeg leverte inn manuset til jeg fikk tilbakemelding.

Jeg gledet meg. Gledet meg til endelig å få en profesjonell tilbakemelding så jeg kunne jobbe frem et ferdig manus. Redaktøren sa de fleste fikk 3-4 måneder med jobb etter at hun hadde gått igjennom, men jeg jobber kjapt, og en påskerelease 2020 var jeg fremdeles sikker på var innenfor rekkevidde. Et par måneder for å fikse det redaktøren kom med, så fulle seil etter det.

Påskekrim 2020; selvpubliserende debutant rokker det litterære Norge med sin lettbente, men tankevekkende historie om Elliot, bestefaren og hans merkelige venner på eldresenteret. VG: Geriatrisk krim på sitt beste. Bokbadet. Tatovering av 6’er på venstre skulder. Kø av forlagsforespørsler og litterære hagefester.

Jeg var klar, kunne nesten ikke vente. Jeg fortsatte å jobbe med min neste bestselger, oppfølgeren til Sofienbergmysteriet, Bøssebanden. Jeg var to uker inne i første revisjon da tilbakemeldingen kom.

«Hei Tommy, da er jeg ferdig😊 Best å stålsette deg litt her.»

Det er aldri en bra første linje.

Og derfra ble det bare verre. Jeg har tydeligvis gått rundt og samlet sammen alle nybegynnerfeil det var mulig å oppdrive og plassert dem mellom to permer:

Synsvinkler:

Jeg har synsvinkler fra så å si alle karakterene, og jeg blander dem inn i samme scener – Kardinaltabbe! Selv om det var et bevisst valg å ha flere synsvinkler, skal man aldri ha dem i samme scene. Samtidig tar alle synsvinklene mye vekk fra Elliot og Edgar som er hovedprotagonistene (heltene) OK. Men det lar seg fikse, null problem.

Antagonismen glimrer med sitt fravær:

Elliot og gjengen møter nesten aldri motstand. Det virker som om de surfer igjennom historien uten at det egentlig er noe på spill. Det føles aldri ut som om noen av dem er i fare. Ok. Det kan også løses, legge inn litt motstand her og der, noen flere konflikter.. Kanskje kan jeg fremdeles redde dette…?

Genrebruddet som ødelegger:

Jeg legger opp historien som et lettbeint mord – og mysteriefortelling, men så blir det noe helt annet underveis. Historien snur mot overgrep og tunge psykiske lidelser, og jeg er over i en psykologisk thriller. Denne er verre. Jeg klarer ikke overbevise om at det er greit med dette genrebruddet. Det er en uskreven regel at det ene ikke har noe med det andre å gjøre. Det blir for stor oppgave for meg å endre regler. Dette var hele ideen bak historien. En lettbent, lun og humoristisk historie med en alvorlig undertone. Jeg ville synliggjøre de eldres restevne og hvordan de ofte blir glemt i samfunnet, utgått på dato. Jeg ville samtidig sette fokus på tunge psykiske lidelser, to områder jeg bryr meg veldig om. Men hvis jeg ikke kan gjøre det, kan jeg da bruke historien? Eller er det nok en bok for den støvete hylla?

Jeg lot svaret synke og kom frem til at jeg hadde tre muligheter:

1. Gi beng i redaktøren og go for it!
2. Begynne på nytt med ny bok, neste prosjekt.
3. Holde godt tak om Elliot og ikke gi meg. Bruke det jeg har lært for å strukturer opp en ny historie. En bedre historie.

Alternativ 3 vant. Selvfølgelig. En ting er å skrive bra, en annen ting er faget: Dramaturgi, karakterutvikling, sceneoppbygging osv. Jeg tok kontakt med redaktøren igjen og sa jeg ville skrive om historien. Jeg spurte  om hun kunne se på outline før jeg skrev førsteutkast. Det ville hun. Nå skal jeg sørge for å ha med meg profesjonell hjelp hele veien fra outline til manusgjennomgang og redaktørgjennomgang. Ja det koster mye gryn, men jeg ser på det som en investering. Ikke bare i boken, men også i forfatterskapet. Har jeg først bestemt meg for å satse, så må jeg gjøre det ordentlig. Bære eller briste.

Så nå, endelig er vi her. Tre uker med lange innlegg for å komme frem til i dag. Ajour. Jeg guestimerte 20-30 sider med outline til redaktøren. På mandag ga jeg beskjed om at jeg nok var litt for konservativ i mitt estimat. Jeg har 40 sider nå. Jeg er ferdig med å skrive, men jeg har fremdeles noen justeringer som må gjøres.

Jeg har jobbet knallhardt med dette i halvannen måned og nærmer meg ferdig.  Nærmer meg fornøyd.

Jeg beholder ca. 20-30 % av originalt manus. Det betyr at jeg har mye skriving foran meg (jaggu godt jeg elsker å skrive) før jeg har et førsteutkast klart. Jeg skal levere inn outline den 19.august, så jeg har god tid til å justere og fikse før det. Tipper jeg får tilbakemelding en uke senere, i slutten av august, og at jeg kan begynne å skrive for fullt i september.

Jeg lovte forrige gang en verdenspremière av outline for scene 1. Den aller første scenen, kroken.

(Capitana: lese denne og si at det er en barnebok, jeg utfordrer dere 😊)

S1: (Prolog)

Det er blikket som er verst. Han ser på meg som om han ikke vet, som om han ikke skjønner. Først overraskelsen, så sinnet, redselen (..)Så er det ikke mer, stillheten. Pupillene svømmer som to blekkflekker i det gulhvite bløtvevet. Selve dødsprosessen er sensasjonelt lite spennende. Kjedelig. (..) Blodet renner som små, tynne, røde elver i sterk kontrast til det hvite porselenet, blander seg med vannet og renner ned i sluket, mot venstre. Jeg har hørt at det i Australia renner andre veien. Hvorfor måtte han bite? Jeg skulle ikke slått, det var en reaksjon (…) Vi er i hodet til antagonisten, i første person presens i det antagonisten tar livet av noen og senere når antagonisten reflekterer over det mens hen vasker av seg blodet. Vi skal kjenne på kaldheten og det surrealistiske. En brå og brutal start. Et brutalt løfte.

Neste uke blir det ikke så langt innlegg, jeg lover på ekte uten jug. Men jeg skal si litt om de grepene jeg har gjort, blant annet det jeg har gjort med antagonisten, se over. Gleder meg til fortsettelsen, det håper jeg dere også gjør.

Til slutt vil jeg takke for at det er så mange som leser innleggene. Det er morsomt og gjør det enda lettere å fortsette med å skrive ned disse tankene mine.

Til neste gang. Tommy

Bokreisen, episode to

Avslag nummer tre var en realitet. Ikke at jeg var overrasket, det var allerede langt på vei akseptert. Ja, jeg fyrte meg litt opp over den håpløse tilbakemeldingen fra Capitana, og ja jeg sendte en sinna e-post. Men så var jeg ferdig med det. Jeg skjønner at de har mye å gjøre, og det er ikke så mye jeg får gjort med store forlags dårlige rutiner. Det jeg kan gjøre noe med er å lære av mine egne feilsteg.

Så, hva lærte jeg av tilbakemeldingen fra Capitana? Jo. Dersom jeg skal ha en bok som heter Elliots engler: Sofienbergmysteriet, så må jeg endre denne oversendelsesteksten: Elliots engler: Sofienbergmysteriet er første bok om Elliot, bestefaren, og hans litt usannsynlige venner på Sofienberg eldresenter som sammen løser krimgåter. Jeg kan jo, nå som sinnatåka har lettet, og i etterpåklokskapens uendelige visdom, se at en person som sorterer manus kan gjøre en antagelse om at det er en barnebok. Selv om antagelser er moren til alle feilgrep. (Blir veldig tamt på norsk; assumption is the mother of all fuck***)

Men jeg fikk i alle fall en god historie, mye verdi i det også. Og hvem vet. En dag kanskje Capitana angrer på at de aldri leste den barneboken som ikke var en barnebok.

Jeg hadde bestemt meg for at dersom jeg ikke fikk tilslag fra noen av de tre forlagene skulle jeg gi ut på eget forlag, såkalt selvpublisering. Og jeg gledet meg til å komme i gang med prosessen. Det innebærer at jeg står for alt selv. Alt fra manusgjennomgang, redaktørtjenester, illustrasjoner, omslagsdesign, språkvask, bokbrekking, trykking, markedsføring osv. Den åpenbare bakdelen er at det er mye jobb og mye penger som må legges inn i det for å få en bok på beina. Men det er, sånn jeg ser det, to store fordeler utover at det er en spennende prosess i seg selv.

1. Jeg eier alle rettighetene og har full kontroll over mitt eget åndsverk.
2. Jeg sitter igjen med mye mer pr. solgte bok enn dersom den er publisert av et stort forlag.

Hos forlag kan man forvente seg 15-20% av salgspris i royalty pr. solgte bok. Dvs. at dersom boken koster 200 kroner vil jeg sitte igjen med 30 til 40 kroner pr.  bok. For de som lurer: Ja jeg brukte kalkulator for å finne ut av det, det er ferie, det er lov å være lat! Men det er viktig å huske at det er rene penger inn, da har forlaget tatt alt det som jeg nå må gjøre og den kostnaden det er. Jeg må selge en god del bøker for å bikke over på sorte tall.

Tilbake til reisen:

Jeg hadde over tid, også før den siste tilbakemeldingen, forhørt meg om gode redaktører på ulike fora. Jeg er også så heldig at jeg jobber på samme sted som en publisert forfatter som har gitt ut mange bøker, og som har erfaring med den redaktøren jeg til slutt havnet ned på.  Han ga meg noen gode tips, både før og ikke minst etter😊 Takk Ørjan. Jeg anbefaler å lese noe av ham: (https://www.goodreads.com/author/show/8474273._rjan_Nordhus_Karlsson?from_search=true)

Det har kommet en ny tjeneste (litt usikker på hvor ny den egentlig er, men for meg er den ny) som heter Boldbooks. På boldbooks.no gis indieforfattere tilgang på alle de verktøyene som må til for å realisere bokdrømmen. Dette hørtes veldig ut som plug for Boldbooks, det er det ikke. Ingen sponsorer her nei..

Jeg kommer til å være åpen med hvor mye ting koster, så fremt det ikke er forhold som kan påvirke konkurransen hos andre. Jeg vil ikke si konkret hva slags pris redaktøren har gitt meg, men heller ca. priser basert på allerede oppgitte satser. (som kan finnes på www.boldbooks.no, seriøst må snart få noe igjen for dette!)

Jeg må snart gi meg, dette innlegget er allerede langt. Men jeg engasjerte en redaktør, noe som kostet ca. 10 000 kroner. Jeg hadde en måned på meg før hun var ledig, så jeg skrev revisjon nummer vet ikke, mange, som jeg sendte over i juni i år. Hun har hele tiden vært tydelig på at hun kunne oppleves krevende. Jeg, tøff i trynet som jeg er, sa at hun skulle grav så dypt i sin kritiske brønn som hun klarte, hellig overbevist om at det ikke kunne være så galt. Har tross alt jobbet med dette i mange år.. Hvor feil kunne jeg tok?

For å si det sånn: Akkurat nå. Og da mener jeg virkelig akkurat nå, sitter jeg og jobber så det virtuelle blekket spruter med outline for nye Elliots engler. Ja så ille er det at jeg må skrive en ny bok. Mer om dette neste gang.

For å ha en grunn til å komme tilbake neste gang skal dere også, før noen andre, før redaktøren, få lese outlineteksten til den aller første scenen i (nye) Elliots engler.

Fortsatt god sommer!